Voreland og Skjervedalen

GRAV FRA FOLKEVANDRINGSTIDA

Det er funnet to gamle graver på Voreland. De kan være fra folkevandringstida, ca. 400-600år e.Kr. Denne grava er ikke åpnet, men det er fjernet en helle som lå på toppen av grava. Lærer Olav Mykland, som fant gravene, fortalte at det i eldre tider lå ei stor steinhelle utenfor inngangsdøra på gården han bodde på. Det kan være den som ble fjernet fra grava. De to gravene på Voreland ligger like ved den gamle veien som gikk fra Vatnestrøm til Samkom. I hedensk tid var det nokså vanlig å legge gravene i nærheten av ferdselsveiene.

Røsehei er forresten det høyeste punktet i gamle Vennesla kommune, 343 m.o.h.

HUSMANNSPLASSEN EIKELIA

Gammelt bruk som i 1948-49 ble lagt under et annet bruk på Voreland. Dette bruket hette Eikelia, men blir i dag kalt for Plassen.

PLASSEN HÅGÅN SKJERVEDALEN

Det var to husmannsplasser under Skjervedal; Hågån og Pallane. I dag står bare murene etter husene igjen, men det var fast bosetning på begge plassene fram til ca. 1900. Begge plasser dreier det seg om hovedbygning og uthus. Det kunne være om lag 4- 5 dekar dyrket mark (beite) til hver plass, trolig så mye at de kunne fore ei ku. De som bodde på husmannsplassen eide ikke arealet, men var leilendiriger. De arbeidet på hovedbruket på en slags livslang kontraktbasis, og en kan bare forestille seg hvilket slit og armod det lå i en slik skjebne.

Hågån ble skilt ut fra hovedbruket da Sigurd Aardalen (med Aa) overtok gården. Hans bror, Amt Årdalen (med Å) som var lærer og den eldste av s01mene og altså odelsberettiget, ville ikke overta gården, men ønsket å ha et lite skogstykke. Derfor ble det fradelt et stykke rundt Hågån på ca. 100 dekar. Dette fikk bnr. 4. Da Amt døde i 1963, overtok enken Sofie Årdalan dette skogstykket. Det ble gjenkjøpt til hovedbruket midt på 1970-tallet, men har fortsatt bm·. 4, slik at gården i dag har to bnr.: 1 og 4.

Han som ryddet plassen het Håkon. Kittel Sørensen bodde her en lang periode. Han var født i Iveland i 1839, og ble gift med Anne Telleisdatter fra Kinnemyr i nærheten av Jeppestøl. Hun var født i 1849. Kittel var gårds og skogarbeider. Om Anne står det slaevet at hun drev med "husgjerning og laeaturstell". De hadde tre barn. Alle tre fikk sin skolegang på den nye skolen på Omdal.

Olav Martin var født 18.01.1879 og ble innskrevet på skolen 05.12.1887. Ingeborg R. var født 17. 03. 1882 og ble innskrevet på skolen 18.11. 1890. Anne K. var født O1. 04. 1887 og ble innskrevet på skolen 16. 04. 1894. De bodde i alle fall på Hågån i 1900, for i folketellinga dette året har de adresse Hågån. Da er det bare Anne som bor heime med foreldrene sine. Hun bodde en liten periode på Mosby før hun flyttet heim igjen. Kittel var onkel til Sofie Johnsen som senere bodde i Vardehei. Hun var født i 1887. Hun besøkte onkelen sin her på Hågån. Den kjente læreren og historikeren Olaf Hagen skriver at den siste som bodde på denne plassen var Kittel Kuarstøl. Kan det være Kittel Sørensen?

KOLLE PÅ BJØRKEKJERRAN

Dette området ved Sandbekkveien heter Bjørkekjerran. Navnet har nok noe med bjørk å gjøre. Det er bonden på Skjervedal som eier grunnen her. Denne veien som går forbi og innover heia ble bygd i 1966-67. Den er 2,3 km lang og ble bygd av firmaet Honnemyr - Steinsland. Anders Jeppestøl og Finn Ole Honnemyr var med på dette veiarbeidet. Ifølge Anders så kom veien på kr. 104000. En ny verden åpnet seg for grunneierne med denne veien. Alt ble lettere. Tømmerbilene kunne kjøre langt inn å hente tømmerstoldrnne, som enten skulle til saga eller fabrikkene.

SANDBEKKSTØ

Her var det i sin tid stem i beldrnn. Den ble brukt i forbindelse med fløting av ved ned til Skjerkedalen. Veden ble da ofte fraktet videre med hest og kjerre ned til jernbanen på Grovane" Det hendte også at tømmer ble fløtet fram i denne beldcen til Skjekebekken, for så videre til Samkom og ned Rugåna til Lillebom i Otra. Her skulle lasta leveres. Ved århundreskiftet (1900) ble vedhogging betalt med kr.1,80 målet for osp og kr.2,20 for bjørk og eik. Ole Fjermedal på Omdal fløtet engang fram 60 mål ved i denne bekken. Det tilsvarer et vedlag som er 240 meter langt og lmeter høyt med 60cm lang ved.

STIKRYSS I KVILEBUFLATEN

Her stod en gang ei hvile/spisebrakke. Den ble brukt under bygging av Sørlandsbanen som ble åpnet i 1938. Arbeidet med banen i Skjerkedalen var nok svært krevende, så jeg kan godt forstå at denne braldca var god å ha. Ellers var det 5 arbeidsbraldrnr på strelmingen Samkom-Gjengninga (ved Ogge). Braldrnl stod ved Gjengninga, braldrn 2 i Landekil, braldce 3 i krysset til Skjervedal, brakke 4 i nærheten av Sandbeld: Veien og braldce 5 ved Omdal sag. NB.

RUIN. PLASSEN PALLANE

Vi vet svært lite om denne husmannsplassen. Det bodde folk her frmn til ca. 1900. Etter den tid ble plassen i mange år brukt til beite. Her vokste det etter hvert opp stor granskog. Den er nå hogd.

MYR Oppstegane

Her heter det Oppstegane. Denne traktorveien er en «kompensasjonvei». Da bonden på Skjervedal, Sigurd Aardalen hogde i skogen ned mot veien i Skjerkedalen, ble lasta støtet ned lia og ned på veien. Sønnen Oddbjørn stod ofte vakt på veien når lasta ble støtet ned. Den gang var det grusveg. Da veien i Skjerkedalen ble asfaltert ca. 1970, ville vegmyndighetene ha slutt på denne tømmerstøtinga. Da ble denne såkalte «kompensasjonsveien» bygd, så lasta kunne fraktes ut her. Veien gikk mellom Kvilebuflaten og jordet Røllend i nærheten av gården.

KOLLE MED JETTEGRYTE

Denne jettegryta like i nærheten av gården Skjervedal, er ganske liten men rund og fin. Den er ca. 0,5 m dyp. Det er rart å tenke på at dette er et resultat av brevannet fra siste istid.

Gården Skjervedal, gnr. 16, bru·. 1 og 4 i Vennesla.

Det står i bygdeboka for Vennesla- «Vennesla, gard, plass og ætt» av Stein Tveite at det var bosetting her fra omkring 1600. Gården lå fra gammelt under Vennesla sokn, men hørte til Sand «skipreide», til Vennesla i det åndelige og til Birkenes i det verdslige. Likevel hadde gården plass i Birkenes kirke. I 1766 var det den 15. stolen sammen med en del andre gårder. Gården ble først overført til Odde tinglag ved kgl. Resolusjon 6. desember 1854, gjeldene fra 1. juli 1855. Familien Aardalen kom til Skjervedal i 1926. Det var Ole Aardalen som kjøpte gården av Olav K. Skjervedal. Familien Aardalen kom fra Årdalen i Birkenes og tok med seg navnet derifra. Ole Aardalen var 59 år i 1926 og hadde dårlig helse, så det var i praksis sønnen Sigurd som overtok allerede da. Oddbjørn Aardalen overtok gården 1. januar 1983 og Kristin ble eier 31. desember 2013.

Gården er på ca. 45 mål dyrket mark og 1900 mål produktiv skog samlet i en teig. Skogen ligger fra 100 til 290 moh. Sigurd hadde som regel 7 melkekyr. Ellers drev han i skogen og skar last på gårdssaga. Den ble satt opp i 1957 og står der ennå. Oler og Sigurd Aardalen levde av gårdsdriften. Men Oddbjørn og Kari Aasdalen samt Kristin og Kjetil Rosseland har sin hovedinntekt fra annet arbeid.

Den eldste delen av huset på gården er stokkebygd og er fra ca. 1790. Huset ble totalt restaurert innvendig i 1987, men utvendig er det som det alltid har vært. Et bryggerhus ble påbygd i 1926, og dette ble også restaurert i 1987 med vaskerom og toalett. Uthuset var fra først på 1800-tallet. Det var falleferdig og ble tilintetgjort ved en brannøvelse av Vennesla brannvesen i 1990. I dag er det derfor ikke uthus på gården.

Dagens eier er Kristin Elisabet Rosseland (datter av Kari og Oddbjørn Aardalen). Kristin har noen villsauer gående rundt på eiendommen. Norsk villsau. De slår jorda selv og bruker høyet selv og selger også noe. Det er fradelt 6 hustomter og alle er bebodd. Kommunal vei til Skjervedal kom i 1953. Kristins oldefar Ole Aardalen var kjøper og selger var Olav K. Skjervedal.

DIKT LEST AV ODDBJØRN AARDALEN: SILKESVARTEN

Silkesvarten (dikt lest opp der dette hendte sommaren 1955, Bjørkekjerrmyra, Sandbekkvegen). Dikt lest opp der dette hendte sommaren 1955, Bjørkekjerrmyra, Sandbekkvegen

1. vers
Junidag med bris frå sør. 11-åringen og Silkesvarten. Lasset med dei glinsande, sevjebarka ospestokkane. Bjørkekjerrmyra, siste hinderet før velteplassen ved Hågån med ruinane etter husmannsplassen. Silkesvarten som kvier seg for å gå utpå. Guten med det solbleike håret som rykkjer i taumane, ropar: Kom igjen! Tankane i gutehovudet i det hesten gjeng i gjennom, sig ned i myrgjørma så berre hovudet, halsen og frambeina er synlege.

2. vers
Den fortvilte sankinga av bjørkekvister. Stikke under hesten; hogge meir, meir! Hesteselen som han får laus. Hesten sine rolige, bedande auge. Hogge ris, meir, meir! Maktesløysa. Gråten.

3. vers
La Silkesvarten vere att åleine. Springe dei tri kilometerane heim for hjelp. Pappa sine milde, forståelsesfulle auge. Pappa og Silkesvarten. Silkesvarten og pappa. Ospestokkane sitt tålmod. Den store verda. Den vesle verda. 11-åringen som les ei stille bøn: Kjære Gud, hjelp oss.

4. vers
Lukten av myr og søyle. Den gjørmete hesten. Sommardagens åpne smil. Fuglesongen. Pappas varme auge. Pappas søtlege sveittelukt. Pappa som tek meg på fanget, klemmer meg, hardt, varmt. Eg kan ikkje hugse om han gret.

Oddbjørn Aardalen

KANAL I SKJERVEDALEN

Familien Aardalen kom til Skjervedal i 1926. Da var arealet på dyrka mark ca. 25 mål. Det var altfor lite til å livberge seg på gården. De satte derfor i gang med å dyrke opp denne store myra. For å få drenert ut vannet ble denne kanalen gravd og steinsatt. Alt ble gjort med håndmakt. Den er 150 m lang. Et fantastisk arbeid. Nå ble arealet på dyrka mark doblet og gav livsgrunnlag for familien på gården. Antall kuer kunne økes fra 3 til 7.Myra på vestsiden av kanalen ble også slått.

Oddbjørn Aardalen

RUIN. BRAKKE 3

Under arbeid med Sørlandsbanen stod ei arbeidsbrakke her i veikrysset. Det var brakke 3. En del av murene er ennå synlige. Omkring 1980 ble en stor del av steinmuren fraktet opp til gården til Oddvar Mykland på Voreland. Han brukte steinene til å mure en peis. Det var egen kokke i denne brakka. Hun het Targjerd. Her stelte hun mat for 20 arbeidere.

Senere ble brakka brukt til bedehus for folk i Skjerkedalen og områdene i nærheten. Bedehuset ble også brukt til kursvirksomhet som f.eks. motorsagkurs. I.mars i 1953 ble nytt bedehus innviet litt lenger opp i dalen Da forsvant denne type virksomhet her. Under krigen bodde Gustav Voreland i andre etasje i brakka. Jakt var ulovlig, men Gustav hadde gjemt unna ei hagle som han jaktet mye med. I tillegg satte han snarer innover mot Røsehei, nord for Voreland.

Mye orrfugl, tiur og røy ble fanget i snare. Røsehei er det høyeste punktet i gamle Vennesla kommune. I en periode bodde også skomaker Birkeland i denne brakka. Han og kona hadde mange barn. De sa hun ynglet som katter. En av sønnene het Oddbjørn. 8. januar i 1958 brøt det ut brann på hurtigruta Erling Jarl, da den lå ved kai i Bodø. Oddbjørn som hadde vært heime på juleperm fra militæret, var på vei tilbake til brigaden og om bord på dette skipet. I denne fatale brannen omkom Oddbjørn sammen med 13 andre, de fleste soldater. Familien til Oddbjørn hadde da flyttet til Sør-Audnedal. Dette tragiske dødsfallet gjorde sterkt inntrykk på folket i Sjerkedalen. Olav Buli fra Vatnestrø1n døde også i denne brannen.

Snøtuden

Denne kollen kalles Snøtuden. Like under her ligger småbruket Bjønndalen. Her bodde familien Voreland. De hadde en stor barneflokk.

BJØRKEKJERRAN OG DEN FINE SKAUVEIEN. SANDBEKKVEIEN

Dette området ved Sandbekkveien heter Bjørkekjerran. Det er bonden på Skjervedal som eier grunnen her. Denne veien som går forbi og innover heia ble bygd i 1965-67. Den er 2,3 km lang og ble bygd av firmaet Honnemyr - Steinsland. Anders Jeppestøl og Finn Ole Honnemyr var med på dette veiarbeidet. Ifølge Anders så kom veien på kr. 104000. En ny verden åpnet seg for grunneierne med denne veien. Alt ble lettere. Tømmerbilene kunne kjøre langt inn å hente tømmerstoldrnne, som enten skulle til saga eller fabrikkene.

Skogsbilveg som blei bygd av entrepenørfirmaet Steinsland/Honnemyr (Knut Steinsland og Gunvald Honnemyr). Finansiert ved hogst av tømmer, levert til Hunsfos Fabrikker. Opprinneleg fem skogeigarar på Skjervedal og Åmdal som var med i vegfellesskapet. Nå er det tre (sammenslåing av garder, kjøp av onkel Arnt sitt skogstykke, Hågån mv.). Skogsveiens store betydning for verdiskapning/tømmeravverkning og for jakt.

Oddbjørn Aardalen

SANDBEKKSTØ

Her var det i sin tid stem i bekken. Den ble brukt i forbindelse med fløting av ved ned til Skjerkedalen. Veden ble da ofte fraktet videre med hest og kjerre ned til jernbanen på Grovane" Det hendte også at tømmer ble fløtet fram i denne beldcen til Skjekebekken, for så videre til Samkom og ned Rugåna til Lillebom i Otra. Her skulle lasta leveres. Ved århundreskiftet (1900) ble vedhogging betalt med kr.1,80 målet for osp og kr.2,20 for bjørk og eik. Ole Fjermedal på Omdal fløtet engang fram 60 mål ved i denne bekken. Det tilsvarer et vedlag som er 240 meter langt og lmeter høyt med 60cm lang ved.

Oddbjørn Aardalen

BJØRNESPOR VED REVESTIEN

Her fortalte Oddbjørn om bjørnespora over vegen første elgjaktdagen 5.10.1994. Viltforvaltaren som blei tilkalt og uttalte at han aldri hadde sett meir tydelege bjørnespor på desse traktane. Krigsoverskriift på første side i Fædrelandsvennen dagen etter, med bilete av jaktlaget på staden der bjørnespora kryssa vegen. Så vart det heile ein spøk. Ein ungdom hadde vore tidleg oppe same dagen, med ein bjørnefell med labbar, og laga truverdige spor nøyaktig slik bjørnespor ser ut.

Oddbjørn Aardalen

MYRLØA

Her fortalde eg om dyrking av Skjervedalsmyra på 1930-talet. Med stimuli frå Stat og kommune. 25 dekar nytt jordbruksland noko som utvida arealet dyrka mark på Skjervedal til det dobbelte av det det var før. Den steinsette kanalen i Kvennbekken som blei laga av mannemakt i samband med dyrkinga. Stend ein artikkel om denne med bilete av forhenverande jorunalist Odd Inge Uleberg i Fvn. Nokre år sidan. Finn den ved å søke i Fvn sitt arkiv.

Eg fortalde om den store barlinda i oppstigninga mot toppen av Skjervedalsfjellet. Om det store grana der. Eg fortalde om treslaga våre, at alle dei fire bartreslaga og dei fleste av dei om lag 15 lauvtreslaga finst i skogen på Skjervedal.

Oddbjørn Aardalen

STEINSATT KANAL-dikt

Vi stend ved den steinsette kanalen, beundringa og eg. Beundringa er kledd i sommarblått, eg har pappas gamle buserull og vadmelsbukser. Frå lyset ved Skjervedalsmyra kjem flaumvatnet drivande som ei gudstru. Vi kjenner lukt av sveitte, høyrer høgtarbeidande hjarteslag og feiselens stakkato dunk mot hard stein. Elles mosestilt. Mennene har gått heim som sola om kvelden, og tida held pusten i age.

Oddbjørn Aardalen

RUIN FINNEHYTTA

Her stod det for mange år siden ei hytte. I dag ser vi bare murene. Ifølge navnet så bodde en finne her. Det fortelles at det var mye drikking i denne hytta. Karene som var på besøk her, var som regel harde på flaska. Det fortelles at mange av disse drikkekarene etter hvert ble helt tørrlagte. De sa det spøkte her ved Finnehytta. Det virker kanskje litt trolsk i denne dalen under det bratte fjellet. Sigurd i Bjønndalen ble lovet noen kroner hvis han torde gå inn til Finnehytta i mørket. Han tald<:et nei. Det var for skummelt. Legg merke til steinsettinga i bekken som renner forbi ruinen.

BYTTESTEIN

Denne steinen er byttet mellom eiendommene til Aardalen på Skjervedal,

KYNNINGSMYR (KJØINGSMYR)

Her ved Kynningsmyr var det for mange år siden 2 husmannsplasser. Den ene lå antagelig i nordenden av denne myra. Fram til ca. 1950 stod det i alle fall ei løe her. Inni den lå det fortsatt høy. Restene etter de1me forsvant da veien inn til myra ble bygd. I 1865 hadde den ene plassen 4 sauer og 10 geiter, og den andre plassen 1 ku og 2 sauer.

KANAL

NB! Det er lov å gå i kanten av den dyrka myra. Det er også ok å gå inn til sauene, men LUKK IGJEN GRINDA etter deg og gå langs gjerdet. Familien Aardalen kom til Skjervedal i 1926. Da var arealet på dyrka mark ca. 25 mål. Det var altfor lite til å livberge seg på gården. De satte derfor i gang med å dyrke opp denne store myra. For å få drenert ut vannet ble denne kanalen gravd og steinsatt. Alt ble gjort med håndmakt. Den er 150 m lang. Et fantastisk arbeid. Nå ble arealet på dyrka mark doblet og gav livsgrunnlag for familien på gården. Antall kuer kunne økes fra 3 til 7.Myra på vestsiden av kanalen ble også slått.

BARLINDTRE

Dette er et av de største barlindtrea i landet vårt. Det er stor barlindforekomst i denne dalen som selvfølgelig kalles Barlinddalen. Treet er 15 m høyt og hult inni. Alderen er over 500år. Området rundt her har også et stort biologisk mangfold. De aller fleste lauvtrærne i Norge finner du her. Bøk og alm er fraværende. Her finnes også et rikt mangfold av planter.

Kilder: Roald Omdal og Oddbjørn Aardalen