Stakesteinen langs Fjellmannsvegen

Når en hest bar varer på hesteryggen, var varene festa til et bøyleverk som blei kalt meis, på hver side av hesteryggen. Meisene hang i kroker på ei møneforma greie av tre som blei kalt kløvsal (eller trye), som lå langsmed hesteryggen.

Det måtte spennes et tau fra nedre enden av meisa på den ene sida av hesten, over både meisene og kløvsalen, over til nedre enden av meisa på den andre sida av hesten. Dermed blei det nederste av hver meis løfta noe opp fra sidene på hesten så at heile tyngda bare hvilte på kløvsalen midt på hesteryggen. Det hette å stake kløva. Dette var for at hesten lettere skulle kunne puste og bevege seg.

Her ved Staksteinen var det så greit å stake kløva på nytt, det vil si å etterstramme tauet. Hesten blei satt inn mellom den høge og den låge steinblokka. Så steig hestekaren opp på den låge steinblokka og stakte kløva. Noen kaller steinen Kløvsteinen.

Kilde: Torfinn N. Hageland

Ola Hogganfeda på Kile, som var født i 1845, snakket om Staksteinen. Ola Larsen Hægeland, som var fødd i 1891, sa Kløvsteinen, men at gamle folk sa Staksteinen, forteller Jon Aasen i bygdeboka. De bakket hesten inn mellom disse steinene og stakte kløva. Var du aleine når du skulle lesse kløva på hesten, var det vanlig å sette en stake under den første kløva som ble hengt på, ellers kunne kløvsalen komme i ubalanse; derfor måtte de stake kløva. Ei anna forklaring er at det å stake kløva er å stramme et tau tvers over hesteryggen fra nederst på hver side slik at de to sidene vippet ut fra hesten.

Om en gikk nordover opp Stokkdalen, kunne det bli noe humping og skumping av kløva; derfor var det lagelig når en gikk i retning nordover og vel var kommet oppfor kleiva, at en kunne få rettet kløva opp slik at hesten fikk mer pusterom.

Kilde: Knut Løvdal, Hægeland sogelag

Kløvhest er ein hest som vert nytta til å frakte ei bør på ryggen. Ofte vert det nytta ein eigen kløvsal. Fjordingen er ein svært god kløvhest med ein lasteevne på kring 100 kg.