Ravnås Øygard husmannsplass

Litt historie fra Ravnås. Øygard finner du langs denne turen. Tekst av Emilie Marie Andresen, Vennesla historielag
Ravnås er den sørligste gården i Vennesla og ligger på vestsiden av Otra. Den har fått navn etter fuglen ravn som kan hekke i de loddrette fjellhyllene i Ravnåsheia.

Hvis du fortsetter på stien som går langs Ånestjønn og videre mot vest, kommer du til Ravnås øygard, også kalt Øygarden. Stedet har id 105043 i Kulturminnesøk.no. Stein Tveite skriver i Vennesla, gard, plass og ætt s. 154 at den siste som bodde på Øygarden, var Torgjei Nilsson. Han er nevnt i 1666 da han leide ei kirkeku for tre år. Han bodde her til han døde i 1698. Torgjei ble gravlagt ved Oddernes kirke. Presten skrev i kirkeboka at han holdt tale «ofver den høybedagede schelvende fattig mand Torgej Nielsen Raunsaas 74 aar gl.»
Å være høy bedaget betyr å være svært gammel/eldgammel.

Det er funnet del av en klinket kjele som er datert til middelalderen her. Jordene på Øygarden ble brukt som utslåtte helt til slutten av 1940-årene.. (Kilder: Edgar og Solveig Andresen).

Yngvar Hannevik forteller: Jeg husker at vi så rester etter ei løe som sto litt nede i bakken på Øygarden. Det var den siste bygningen som sto igjen, den ble nok brukt til høyet som ble slått der. Jeg vet at min mor, Karen Langevoll, var med i høyonna der under krigen. Bestefar hadde inngått avtale med Oskar Ravnaas om dette. Jeg går ut fra at høyet ble oppbevart i løa, det ble dradd ned om vinteren.
Jeg husker også at hun fortalte at Karl Enersen fra Kvarstein hadde med seg ei geit mens de arbeidet i høyonna. Det tyder på at Enersenfamilien nok også skulle ha noe av høyet.

Ånestjønn
Mannsnavnet Åne har gitt navn til denne tjønna. Ifølge nettstedet «altomnavn.com» har 17 menn Åne som første fornavn i 2023. Herfra er det ikke så langt til området som kalles Stølen (der avfallsanlegget og dataparken er). Følgende historie stod på trykk i Agder Tidend 19. februar 1927: Orreleiken hev alt byrja. Ein jæger som var på jagt på Støleheidi millom Øvrebø og Vennesla fortel at han her um dagen kom yver ein orreleik på snøskaren. Det var ein flokk på 8–10 kåte orrar som sjoga og buldra og slost so blod og fjører fauk kring dei. Eit par laut bita i snøen, men resten berga si yre livsgleda og sette kosen inn yver dei nakne heier. I same skogstrakti såg ein skogsmann her ein dag 17– 20 terar i ein flokk. Skogsfolk som hev ferdast mykje i skogene i vinter fortel at dei aldri kan minnast dei hev set som mykje fugl noko år fyrr.