Kilefjorden som ferdselsåre og dampbåten Bjoren

Transportbehovet mellom Setesdalen og Kristiansand økte kraftig ettersom gruvedrifta i dalen vokste fram. Det ble laget kjørevei mellom Mosby og Kile 1829 - 1835 med senere forbedringer. Særlig etter 1845 da Sætersdalen Kobberverk fikk kongelig privilegium til drift i Staumsheia, og Evje Nikkelverk ble stiftet i 1872 økte transportbehovet. 

Varer og utstyr ble fraktet på Otra opp til Mosby. Bønder i Øvrebø og Hægeland frakta varer mellom Mosby og Kile, varene ble så rodd til Fennefoss. På Kile er det ennå en plass som heter Kokshusbakken. Tilbake ble så frakta det som ble tatt ut i gruvene.  

I 1867 ble transporten revolusjonert da Oppland Dampskisselskap startet med båtruter på Kilefjorden og Byglandsfjorden. Dampskipet Bjoren gikk på Kilefjorden, og Dølen på Byglandsfjorden. Bjoren trakk store lasteprammer fram og tilbake mellom Kile og Evje. Da jernbanen kom i 1896 falt trafikkgrunnlaget bort for båttrafikk på Kilefjorden. Bjoren ble ombygd og satt inn i trafikken på Byglandsfjorden. Kilde: Knut A. Løvdal, leder fra Hægeland sogelag

Kilefjorden er en innsjø i kommunene Iveland, Evje og Hornnes og Vennesla i Agder. Den har utløp til elva Otra, som også er Kilefjordens hovedtilløp.

Ved utløpet av den nedenforliggende Gåseflåfjorden har Gåseflådammen demmet opp de to fjordene til en sammenhengende innsjø som er inntaksmagasin for Iveland kraftverk. De to fjordene er skilt av en kort strekning av Otra kalt Soga, som nå er mer som et sund.

Dampbåten DS «Bjoren» gikk i rute på Kilefjorden i 30 år fra 1866 til 1896 da Setesdalsbanen ble åpnet på hele strekningen frem til Byglandsfjord. Etter ombygging ble båten flyttet nordover til Byglandsfjorden og Åraksfjorden. Kilde: Wikipedia

 Fra midten av 1800-tallet startet for alvor arbeidet med å utbedre kjerrevei fra byen og nordover til Setesdalen. Det var ingen enkel jobb, for penger var det smått med, og traseen var vanskelig å bearbeide. Strekningen fra Kile til Kristiansand, som ble målt til å være fem mil, var viktig å få utbedret, for på Kile skjedde det noe som pekte mot en ny tid. Her gjorde dampkraften sitt inntog. Fra en situasjon der all transport av mennesker og gods skjedde med menneske- eller hestekraft, kunne både hest og folk hvile seg fram mellom Kile og Hornnes. Som i alle andre sammenhenger er store sprang i utviklinga avhengig av sterke enkeltpersoner. Engasjement og tru på ei sak avgjør ofte om det blir noen løsning. Slik også med dampbåten «Bjoren». Det var general Wergeland som gikk i front for å få dampskip på fjordene inne i landet. Han maktet å få med seg de rette folkene, og allerede ett år etter innbydelse til aksjetegning var båten ferdig bygd. Akers mek. verksted fikk i oppdrag å bygge båten, og pinsedagen 1867 gikk Bjoren sin første tur. Båten var sertifisert for 92 personer, men det var ikke lagt til rette for at passasjerene skulle oppleve den store komforten på reisa. Mikal Godtfredsen fra Søgne ble ansatt til fører av båten, en mann med lang erfaring som skipper. På Kile hadde båten brygge på Frøysnesodden, og fortsatt kan vi tydelig se brygga når vi kjører forbi  langs riksvei 9. Men den tekniske utviklingen fortsatte, og da Setesdalsbanen åpnet i 1896, ble trafikkgrunnlaget for båten så dårlig at drifta ble innstilt. På generalforsamlinga i selskapet i desember 1896 ble det besluttet å legge Bjoren i opplag, og styret fikk i oppdrag å undersøke om båten kunne flyttes til Byglandsfjorden. Det skjedde i 1897, og der fikk så båten sitt neste liv sammen med dampskipet «Dølen». Men også båttrafikken på Byglandsfjorden hadde sin tid, og etter hvert ble både Bjoren og Dølen arbeidsledige. Entusiaster klarte å redde Bjoren, og fikk den restaurert. Den er i dag en turistattraksjon hver sommer på Byglandsfjorden. (Kilde: Harald Føreland)

Kilde:  Temaplan for kulturminner og kulturmiljøer, Vennesla kommune

  

Fædrelandsvennen 12. januar 1929 skrev L. Røineland:
Veier og skogsdrift. Kløvtrafikk med rug fra Mosbø til Kile

Den gamle setesdalske kløvvei fra Mosbø til Kile gikk gjennem Øvrebø. Den kom fra Mosbø op til Stølen og gikk derfra over Homme, Øvrebø og Horrisland. Videre over Tjomsaas, Røineland, Eigeland og ned til Kile i Hægeland. Denne vei kaltes i de dager Farantsveien.
I myrsig og over bekker med bløt bunn var den belagt med flate stener for å kunne bære hestene med de tunge kløvene. I bakkene blev der en mindre eller større fordypning eller renne efter hestetraaken. Mange steder er denne vei synbar den dag i dag. Denne vei var ogsaa byvei for mange av Øvrebø sogns opsittere.

Min mor, Anna Røineland, har som ung jente vært med å kløve rug fra Mosbø til Kile for setesdøler. Det var især i Hobballen den trafikken foregikk. [Håball er tida mellom våronn og høyonn].

Fra Kile og opover foregikk denne trafikk pr. båt. Hesteeiere fra Øvrebø og Hægeland hadde fortjeneste av kløvtrafikken fra Mosbø til Kile. Hver kløv var i regelen 1 1/2 tønne. Vanlig var de flere hester i selskap. Der var visse hvileplasser, hvor kløvene maatte tas av saa hestene kunde faa hvile. Naar de saa var flere i selskap saa hjalp de hverandre med aa faa kløvene ned av hesteryggen og saa op igjen.

Bønder fra Øvrebø, som hadde hest, hadde vanlig ogsaa kløvsaler og meiser til eget bruk, f.eks. smørbutter til byen og rug til huset. Den gang Øvrebø var anneks til Oddernes, maatte presten ride efter Farantsveien. I kleivene mellem Mosbø og Stølen skal en prest ha falt av hesten og slaatt sig til døde. Dette sted kaldes den dag i dag for Prestefalle.

L. Røineland