Vigeland jernverk

Det ble funnet jernmalm bl.a. på Rosseland og adskillige mengder malm ble tatt ut og fraktet med hest og slede vinterstid til Vigeland jernverk i Vennesla. Jernverket ble anlagt i 1790 og masovner med fyring av kull ble jernmalm smeltet og raffinert og en fikk rent jern som produkt. Denne virksomenten med å framstille jern fikk kort varighet til 1813. Masovnene ble slukket på grunn av kullmangel. Det ble vanskelig å få bønder med kullmiler på gårdene til å levere nok brensel.

Rettelse om at jernmalm ikke ble transportert via Jordvannet (i mail fra Ole Verner Wennerberg september 2025):

Jerngruvene lå oppe på heia på nordsiden av Ravnevannet i Lømsland skog og like ved Erkleiv i Rosseland skog. I et gammelt arkiv på Vigeland bruk fant Emilie Marie Andresen fant en beskrivelse og oppmåling av denne veien som vintervei til gruvene, dette har hun skrevet om i sin bok om Vigelands Brug bind 1 side 293.  Veien er beskrevet fra Jernverket opp Vigelandsmoen, videre til Graslia, opp Grasliskådet, videre over Bredemyr altså dagens Breimyr og videre over Langemyr og forbi ei lita kjønn, det er selvfølgelig Stukjønn og videre over Ravnevannet og opp til gården Ravnevand. Der kom sideveien fra gruvene oppe på heia til. Så mangler det beskrivelse helt til de siste 2-3 meterne opp til Rosseland / Erkleiv gruvene. All transport fra gruvene måtte etter mitt skjønn foregå på frosne myrer og vann. Det var ikke mulig å komme fram langs Ravnevannet før den nåværende veien kom i 1920 årene. Når folk fra Erkleiv traktene skulle til Vennesla på sommerføre brukte de en sti oppe på heia på nordsiden av vannet.

Vigelands verk var et kortvarig jernverk i Vennesla i Vest-Agder. Verket ble anlagt av trelasthandleren, rederen og proprietæren Peder Mørch i Kristiansand i 1790. Det ble nedlagt for godt i 1813.

Peder Mørch kjøpte sagbruket på Vigeland ved Otra i 1776. Trolig hadde han alt i utgangspunktet tanker om å anlegge et jernverk på stedet, men planleggingen skjøt fart da det i 1780-årene ble påvist jernmalm på Ravnevann i Tveit og Rosseland i Birkenes. I 1790 var det full gruvedrift begge steder – gruven på Ravnevann hadde navnet Forhaabnings Grube, mens den på Rosseland ble kalt Dorothea Margrethe Grube. Gruvene her ligger i den østligste delen av Arendalsfeltets jernmalmleier.

Selve jernverket ble anlagt i 1791, da det ble oppført en masovn, to stanghammere og en spikerhammer. Mørch fikk kongelig priviliegium på jernverksdrift 22. februar 1792. Samme år utførte Ole Nilsen Weierholt fra Austre Moland flere ovnsmodeller i tre til bruk på Vigeland.

Det ble videre anlagt en rekke kullmiler i distriktet, men Mørch var fra første dag i konflikt med de lokale bøndene om leveransene av kull. Verkseieren ville pålegge bøndene i distriktet leveringsplikt, men de mente prisen var for lav. Dessuten måtte Mørch hanskes med Frolands verk, som mente å ha enerett på kulleveranser fra Høvåg og Birkenes. I august 1795 måtte masovnen slukkes på grunn av kullmangel, og i 1800 var de fleste jernverksarbeiderne reist fra Vigeland. Men helt frem til Peder Mørch døde i 1813, forsøkte han å tvinge bøndene i distriktet til å levere kull.

Det er vel kjent at det ble grunnlagt og drevet 37 jernverk i Norge mellom 1622 og 1909. Med få unntak lå jernverkene i et belte langs med skagerakskysten og på det sentrale Østlandet. Fem av verkene lå i Agder: Barbu i Arendal, Baaseland/Næs ved Tvedestrand, Egeland i Gjerstad, Froland Verk i Froland og det kortvarige Vigeland Jernverk i Vennesla.

KIlde: Nygård-Nilsen, Arne (1944): Norsk jernskulptur, bind 1 og 2. Oslo