Hommevassevja og snøfylt vinter på Setesdalsbanen og om spøkelser

Se også denne kilden: https://www.vestagdermuseet.no/familien-som-fikk-20-ekstra-munner-a-mette/

Kilde-koordinering Ivar Mykland, Setesdalsbanens venner

I slutten av februar og begynnelsen av mars 1924 herjet det et veldig uvær over Sør-Norge. På kort tid kom det ned store snømengder og  i tillegg til sterk kulde.

Avisen Arbeiderbladet kunne 3. mars melde at flere av banestrekningene rundt om i Sør-Norge hadde hatt problemer som følge av snøværet. Flere tog hadde kjørt seg fast. Det var et hardt og vanskelig arbeid for ryddemannskapene å rydde banestrekningene slik at togtrafikken igjen kunne gå. Uværet startet en fredag, men ut over lørdagen og søndagen ble de fleste strekningene igjen klare for drift. Likevel sto fremdeles trafikken på to av banestrekningene da avisen gikk i trykken søndag kveld: Flekkefjordsbanen og Setesdalsbanen.

Snøryddere på Setesdalsbanen. Selv om bildet er fra 1952, ble sporet den gang som i mars 1924 ryddet med spader. Foto Setesdalsbanens arkiv.

Dette var ikke første gang at snøen skapte problemer for trafikken på Setesdalsbanen. I boken «Fra gamp til damp» kan vi blant annet lese beretningen om da juletoget i 1901 ble stående fast i seks dager i området ved Vrengen. I samme kapittel kan vi også lese om uværet som Arbeiderbladet omtalte, og som førte til at familien som holdt hus i Homevassevja, fikk 20 ekstra munner å mette.

Natt til 1. mars kom det store snømengder, opp mot en meter. På grunn av vinden hadde snøen også ha fonnet seg opp mot fire meter flere steder. Klokken 05:45 var det avgang med tog fra Byglandsfjord til Kristiansand. Det ble en strabasiøs tur hvor toget hadde store problemer med å komme seg fram i snøen, og mellom Grovane ved Homevassevja ble det stopp. På strekningen mellom Iveland og Gåseflå lå det kun ett eneste hus. Hell i uhell var det i nærheten av denne vokterboligen toget kjørte seg fast. Her bodde familien Bjørndal(en) –  Kristine og Olav Bjørndal. Familien var vant til å være innesnødd vinterstid, og hadde alltid et forråd av mat liggende. Passasjerer og togpersonalet ble invitert inn til familien som delte raust av matforrådet sitt, slik at ingen sultet fram til ryddemannskaper etter tre dager hadde fått fram toget og turen til Kristiansand kunne fortsette.

I takknemlighet til familien som tok så godt imot de reisende, ble det samlet inn penger til et kaffesett i sølvplett. Kaffesettet besto av brett, kaffekanne, sukkerskål og fløtemugge. På fatet står det inngravert «Minne frå togstansen 1 – 3. 3. 1924».

Kaffesett i sølvplett med inngravert tekst som viser takknemligheten til de reisende og togpersonalet som i tre dager fikk mat og husly hos familien Bjørndalen.

Historien levde videre gjennom fortellingen i jubileumsboken til Setesdalsbanen, og for noen år siden ble kaffesettet gitt i gave av familien til Setesdalsbanen. Sammen med kaffesettet lå også det originale brevet fra takknemlige ferdafolk og togpersonalet. Her kan vi lese navnene på dem som ga penger og hvor mye som ble gitt av hver. Nå er kaffesettet registrert og dokumentert, og blir etter hvert også presentert på nettstedet DigitaltMuseum.

Det spøker i tunnelen ved Homevasevja

Like ved det fredede huset på Homevassevje (som Kirsten Lundsgaardvig bodde i, kjent fra NRK-serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu), ligger en gammel, forlatt tunnel fra Setesdalsbanen. Den ligger til høyre for den nye veitunnelen (Fylkesvei 450/57, som erstattet deler av den gamle banetraseen)

Den opprinnelige tunnelen, en av flere korte gjennomslag på strekningen mellom Grovane og Røyknes, ble bygget på 1890-tallet under den harde anleggsperioden for den smalsporede jernbanen Kristiansand–Byglandsfjord. Banen ble nedlagt i 1962, men tunnelen står fortsatt. Her spøker det, ifølge lokale tips og fortellinger på Sørlandet: En ung jente går inn og ut av tunnelen, som om hun leter etter noe – eller noen.

Legenden om jenta som druknet

Det sies at hun druknet for mange år siden i vannet nær tunnelen – kanskje i elva Otra eller i en dam/kanal som ble brukt under banens bygging. Hun var ung, kanskje en datter av en rallar (jernbanearbeider) eller en lokal jente som gikk for nær det farlige vannet under anleggsarbeidet. Ulykken skjedde trolig på 1890-tallet, da hundrevis av menn (og deres familier) jobbet under brutale forhold: Ras, drukning og sykdom tok liv. Historien har overlevd muntlig, uten navn eller eksakt årstall – typisk for Setesdals folketro, der de døde ofte blir bundet til stedet de mistet livet.

Opplevelsene i tunnelen

De som har gått inn i den gamle tunnelen, eller bare stått ved åpningen, forteller om det samme:

•  Et plutselig iskaldt gufs – som om vinterluft blåser ut fra mørket, selv på varme sommerdager.

•  Så kommer hun: En blek skikkelse som går inn i tunnelen eller er på vei ut – sakte, som i transe. Hun er ung, med langt hår, og forsvinner når du nærmer deg.

• Noen kjenner en hånd på skulderen – lett, men tydelig – og pust i nakken, som om hun prøver å få kontakt eller hvisker noe uhørlig.

• Inne i tunnelen høres stemmer – lavmælt prat, som fra arbeidere eller en gruppe mennesker. Men går du lenger inn, er det tomt. Bare ekko og drypp fra taket.

Tunnelen ligger rett ved det gamle vaktbolighuset (til høyre for tunnelen, litt lengre inn i terrenget), der Kirsten Lundsgaardvig levde med sine 13 rallarer. Noen mener jenta er knyttet til samme tid – kanskje en av de som fulgte rallarene, eller et offer for en ulykke under byggingen av tunnelen selv.

I dag er tunnelen en del av turstier langs den gamle traseen (nær Tømmerrenna og museumsbanen Grovane–Røyknes). Folk går dit for naturen, men mange snur raskt ved åpningen når kulden slår mot dem. Hvis du våger deg inn – ta med lys. Kanskje hører du stemmer. Kanskje føler du en hånd på skulderen.

https://www.facebook.com/share/p/17qhjZihKF/

Kilde: Sigurd Pedersen