Om søsknene Emma og John Einstabland

Det er Anne Mari Pedersen som eier Einstabland gård når dette skrives i 2026. Emma og John var hennes tante og onkel. Anne Maris far Odd Einar var nemlig en av de 8 søskene. Odd var forøvrig kommuneskogmester i Vennesla og Åseral en periode.

Emma Einstabland var den eldste av 8 barn på Einstabland. Hun var født xxx og døde vv. Den gang var det vanlig at en av jentene forble på gården for å stelle for og ta vare på foreldrene. I denne familien ble det Emma som fikk den jobben.

Det fortelles at søstera Helga ønsket å bli lærer og foreldrene som måtte finansiere barnas utdannelse på den tida stilte seg positive til det. Men da Emma fikk høre det, ble hun så sjalu og sa at det var urettferdig at hun måtte jobbe og slite på gården og at Helga fikk en betalt utdannelse og utsikter til et bedre liv enn henne. Da ble planene lagt på hylla og Helga forble uten utdannelse.

Broren John Einstabland (f. xx, d. gg) hadde klompfot og var også født med en misdannelse i den ene hånda. Det var derfor bestemt at han måtte få skolegang utover det minimale, han kunne ikke bidra i gårdsdrift som de andre. Han ble herredskasserer i gamle Hægeland kommune. Det var John som var den siste fastboende bonden og han leide da inn folk til å drive den.

Anne Maris oldefar, Ole Tjomsås (f. dd d. gg)   ble gift med gårdsjenta Aase (g … d…) på Einstabland. Ole var en bereist ung mann siden han hadde vært helt til Grimstad. Grunnen var at han hadde vært kjørekar for presten i Øvrebø, og ble med han videre" helt til Grimstad!" Der fikk han se at man kjørte høyvogna inn i ene enden av låven og ut i andre enden. Som ung bonde bygde han derfor låven på Einstabland på samme måten. Det var noe nytt og ukjent, så det gikk "gjetord " i bygdene om dette og flere kom for å se. 

Det var en husmannsplass Einstablandkarten inne ved Krokvann som lå under Einstabland. Det var oldefar til Anne Mari som hadde fått forespørsel fra en kar om han kunne bli husmann der og de ble enige om jordstykke han skulle få dyrket og hvor mye pliktarbeid han skulle gjøre på gården Einstabland.

Barna på husmannsplassen og barna på gården likte å gå til skolen sammen. Men det var unaturlig å gå samme vei i starten. De av barna som kom først la en stein (merkesteinen) oppå en kant for å fortelle at de andre hadde passert punktet. Da visste de andre barna at de måtte skynde seg for å ta igjen de andre.