“Der inne” og gravfeltene på Tjomsås, langs Fjellmannsvegen

Her ligger tuftene etter gardsbruket «Der inne» på Tjomsås. Det ser ut til at dette bruket blei fradelt på 1600-tallet. Navnet Tjomsås kommer av «tjålmsås» der en «tjålm» var dialekt for en «hjelm», en jernhatt. Kanskje var det området høgt mellom alle gardsbruka (Røysebrokka) som på avstand så ut som profilet av en hjelm.

I barmarksesongen hadde øredøler plikt til å følge Øvrebø-presten til Tjomsås, og hægedøler hadde plikt til å følge han videre til Hægeland. Derfor var det skyss-stasjon «Der inne» på Tjomsås i 1740-1780 og i 1804-1832. Innimellom var det «Der vest» på Tjomsås som hadde skyss-stasjonen. Men om vinteren blei presten kjørt på is- og snøføre over myrer og vann etter ei anna rute.   

På 1800-tallet var bruket blitt særs veldyrka. I 1865 var her 3 kyr og 4 sauer, men i 1875 var her 7 kyr og 10 sauer, og det var mye den gangen. Her blei sådd mye korn og mye poteter. Lungetæring (tuberkulose) var en vanlig sjukdom på den tida. Men det var særlig mange i akkurat denne heimen som døde av det: 14 menneske bare i løpet av 15 år 1875-1889.

På den dyrka sletta vest for gardstunet lå det tidligere ei lita tjørn, men den blei uttappa med hjelp av en djup, lukka grøftingskanal mot nord. Den siste familien som budde her, hadde 5 kyr, hest, høner og en gris. Familien flytta ifra i 1955. Husa stod ennå i noen år, men blei til slutt brent ned som en brannøvelse. Rundt grunnmurene vokser det park-slire-kne, lokalt kalt «jonasrunne» etter ei fortelling i Bibelen om profeten Jona som sovna under ei uvanlig raskt voksende plante (men det var egentlig ei anna plante).

Her ligger tuftene etter gardsbruket «Der inne» på Tjomsås. Det ser ut til at dette bruket blei fradelt på 1600-tallet. I barmarksesongen hadde øredøler plikt til å følge Øvrebø-presten til Tjomsås, og hægedøler hadde plikt til å følge han videre til Hægeland. Derfor var det skyss-stasjon «Der inne» på Tjomsås i 1740-1780 og i 1804-1832. Innimellom var det «Der vest» på Tjomsås som hadde skyss-stasjonen. Men om vinteren blei presten kjørt på is- og snøføre over myrer og vann etter ei anna rute.   På 1800-tallet var bruket blitt særs veldyrka. I 1865 var her 3 kyr og 4 sauer, men i 1875 var her 7 kyr og 10 sauer, og det var mye den gangen. Her blei sådd mye korn og mye poteter. Lungetæring (tuberkulose) var en vanlig sjukdom på den tida. Men det var særlig mange i akkurat denne heimen som døde av det: 14 menneske bare i løpet av 15 år 1875-1889.

På den dyrka sletta vest for gardstunet lå det tidligere ei lita tjørn, men den blei uttappa med hjelp av en djup, lukka grøftingskanal mot nord. Den siste familien som budde her, hadde 5 kyr, hest, høner og en gris. Familien flytta ifra i 1955. Husa stod ennå i noen år, men blei til slutt brent ned som en brannøvelse. Rundt grunnmurene vokser det park-slire-kne, lokalt kalt «jonasrunne» etter ei fortelling i Bibelen om profeten Jona som sovna under ei uvanlig raskt voksende plante (men det var egentlig ei anna plante).

Gravhaugene
I innmarka og beitemarka på Tjomsås, og særlig på det høgstliggende området (Røysebrokka) imellom alle gardsbruka, ligger det 26 gravhauger fra jernalderen, noen runde og noen lange. Dessuten er det funnet en fallos-stein (en stein som likner den mannlige kjønnslemmen) «Der vest» på Tjomsås. Den hadde vel noe med fruktbarhetsdyrking å gjøre. Den står utstilt på et museum på Tingvatn i Hægebostad. 

Kilde: Torfinn Normann Hageland