Brennevinskniben, Borgåsen og Ålefjær - gravminner eller bygdeborger? Pluss løa like ved

Borgåsen (post 25 i bildet)

Dette er Borgåsen, et forsvarsanlegg datert til folkevandringstiden. Det er knyttet stor usikkerhet til borgens funksjon. Enkelte hevder at borgen var et forsvarsanlegg til bruk i urolige tider. Andre hevder at det må ha vært tilfluktsted for store gårdsbruk. En annen tolkning er at det var et militært anlegg, og at det ble brukt som utkikkspost der varder ble brent. Andre mener at slike bygdeborger kan ha vært brukt i kultiskøyemed. Det kan tenkes at bygdeborgene kan ha hatt to eller flere av nevnte funksjoner. Det er gjort begrenset forskning på bygdeborger. Nord for Driveneskleivene ligger ei tilsvarende bygdeborg - kalt Steinborg.

Ålefjær gravminne (post 26 i bildet under)
Dette kalles Ålefjær gravminne og er datert til jernalder - bronsealder og er fredet. Det skal fra gammelt av vært bosetting i området her. Skal visst finnes mur etter bygning. Denne røysa ligger på en flat rabbe med loddrett fall mot NV. Den er rektangel formet, og synes delvis lagt over en senkning i berget, og består av 0,1. - 0,Sm store bruddsteiner og rundkamp. Overflaten er ujevn. Bunnlaget er urørt. Noen steiner er veltet ned fra rabben. I kanten av røysa skal det være litt røsslyng. Mål: 3x2x inntil 0,Sm. Påvist av familien Andresen fra Kvarstein, Edvin Markussen fra Saga. I registreringen deltok også familien Mangseth fra Mosby. (Hentet fra kulturminnesøk).

Bygdeborgen Brennvinskniben (post 27 i bildet under)
Se denne turen for å komme dit. Bygdeborgen mellom Snømyr og Jovannet (Jordvannet) er datert til bronsealder- jernalder. Grunneier Daniel Lømsland opplyste i 1977 at røysa opprinnelig var 1.S m høy. Stein ble dessverre kastet ut i 1976. Han har ansett røysa for å være en varde. Han mener også at hele åsen kan ha vært en bygdeborg, men spor etter forsvarsmerker i form av mur finnes ikke.

I 1977 var klasse 6a ved Vennesla skole sammen med en sjette klasse fra Justvik skole, NRK Sørlandet, grunneier Lømsland og Torkjell Fjermedal og besøkte bygdeborgen. Da bygde de opp igjen en grav som angivelig hadde vært på stedet en gang i tida.

De fleste bygdeborgene i Norge kan dateres til jernalderen, selv om enkelte er datert til bronsealderen. Bygdeborgene har til felles at de ligger på steder som fra naturens side er vanskelig tilgjengelig..

Kilde: NRK og Roald Omdal.

Ole Eliassens løe (se post 28 i kartet)

Dette er rester etter ei hytte som ble brukt under slåtten. Her kunne de sove. Og her kunne de lage mat. Like bak denne ruinen sto ei løe. Du kan tydelig se hvor den sto. Den andre løa, som var på denne slåtta, sto lengre ute mot den andre enden. Slåtta ble ryddet i 1925, og var på 10 mål. Den ble ryddet og dyrket av eieren Ole Eliassen. Høyet ble lagt inn i løene om sommeren og kjørt heim på vinteren med hest og langslede. Komfyren står ennå ved ruinen. Slåmaskin og harv ble alltid stående igjen til neste gang de skulle brukes. Nå er det lenge siden de var i bruk. Veien inn fra Snømyr var en tålig brukbar kjerrevei. Slåtta ble kalt «Myra der ute». Barnebarnet til Ole, Jan Nilsen, fortalte at han var med bestefar på både vedhogging og høying her. På våren kjørte Ole gjennom Venneslamonen med kjerra fullastet med gjødsel. Denne ble spredt ut på slåtta. Denne transporten kunne nok skape litt irritasjon hos de som bodde langs veien. Noe gjødsel ble alltid liggende igjen på veien. Kanskje ikke den beste lukta? Under slåtten var der ofte hjelpere med. Oskar Eriksen som senere bygde seg hus i Tvidøblane, var en slik slåttehjelper. Myra gav mye gras. Fulle løer.

Under andre verdenskrig ble løene brukt av «gutta på skauen»- motstandsfolket. I 1952 overdrog Johanne Vennesland som var gift med Ole Eliassen gården over til Olses sønn Erling. Erling slo myra et par år. Da var det slutt på denne slåtten. Løene var fortsatt intakte på denne tida. Erling hadde dyr på båsen til ca. 1970. Han døde 2. juledag i 1973. I tillegg til gården drev Erling på som byggmester.

Gården til Eliassen ligger tett ved veien vest for Vennesla kirke. Den eies i dag av byggmester Erling Eliassen, oldebarn til Ole som dyrket opp myra. Gården har vært i slektens eie fra ca. 1920. Ole ble gift til denne gården. Han ble gift med Johanne Vennesland, som hadde blitt enke. Før Eliassen kom til gården bodde brødrene Tønnes og Ola Gunvaldsen her. Tønnes ble gift med Johanne som kom fra Kvinesdal (12/12 1872 - 8/3 1967). Muligens kom hun til Venneslagården i forbindelse med barnevandring. Det er mistanke om det. Johanne ble som sagt enke. Ole var først gift med Gunhilde Hammen fra Hammen på Honnemyr. Den 21. september i 1905 ble sønnen Erling født. Da bodde de på Østre Verås. I 1910 bodde de på Hammen. De hadde også døtrene Anne, gift med Hans Nilsen, og Anna gift med Einar Rønning. Ole ble enkemann og giftet seg på ny med denne Johanne. De fikk ingen barn. Erling fikk barna Øystein, Astrid Hodnemyr og Finn Ole.

Gården hadde et areal på ca. 1400 mål. 40 mål var dyrket. (G.nr 6. br.nr.30). Besetningen var ofte 8 kyr, hest, høns og gris. Det største arealet lå innenfor Heptekjerr, hvor de hadde to slåtter og to løer. I tillegg hadde de dette stykket innenfor Snømyr på ca. 350 mål. Det ligger helt på grensa til Kristiansand.

{Fortalt av Øystein Eliassen til Roald Omdal 2023).