Mulige bygdeborger Brennevinskniben, Ålefjær og Borgåsen

 Jernalderen var fra 500 f.Kr ca. 1050 e.Kr.  I Vennesla er det kjent ca. 160 fortidsminner/fortidsminnefelt, og det er registrert over 80 oldfunn. Alle faste fortidsminner fra oldtid og middelalder er fredet i medhold av lov om kulturminner.   I Norge fins ca. 450 registrerte bygdeborger som ble brukt til forsvarsverk i en turbulent tid.  De fleste norske bygdeborgene til tidsrommet fra det som kalles yngre romertid til ut folkevandringstiden (fra cirka år 200 til cirka år 600). Bygdeborgene besto av steinmurer eller jordvoller. Noen ganger stakk det ganske sikkert spissede stokker opp langs muren. Dette kalles palisader. Borgene ble ofte lagt slik at iallfall deler av byggverket hadde en naturlig beskyttelse i form av en bratt skråning. Slik ble det vanskeligere å angripe festningsverket.

I Askeladdens database kulturminnesøk er det tre åser på rekke og rad, orientert nord-sør-sørøst, navngitt hhv. som Brennevinskniben, "Ålefjær" og Borgåsen. I beskrivelsen står avslutningsvis: "Grunneier Daniel Lømsland opplyste at røysa opprinnelig var 1,5m høy. Stein ble dessverre kastet ut ca. 1976. Han har ansett røysa for å være en varde. Han mener også at hele åsen kan være en bygdeborg, men spor etter forsvarsverker i form av mur finnes ikke." I år 1976 var klasse 6a ved Vennesla skole sammen med sjette klasse på Justvik skole, NRK Sørlandet og grunneierne Daniel Lømsland og Torkjell Fjermedal og besøkte bygdeborgen. Vi bygde da opp igjen en grav som angivelig hadde vært på stedet en gang i tida, sier Helga Hodnemyr som var med på turen.

Bygdeborgene har til felles at de ligger på steder som fra naturens side er vanskelig tilgjengelige. De er plassert på høyder, knauser eller berg og oftest er det bratte skrenter på flere kanter, slik at borgen bare er tilgjengelig fra en side. På de stedene hvor det var lettest å komme opp ble det bygget murer. Enkelte ligger ved viktige ferdselsårer, mens andre kan ligge på holmer eller øyer. I noen tilfeller ble murene forsterket ved at det ble bygget opp en palisade av tre. Fra borganleggene er det som regel godt utsyn. Borgene varierer i form og størrelse. I sin enkleste form har borgene en enkelt mur eller voll mens andre har mer kompliserte løsninger med flere murer i ulike systemer. De største borgene kan ha en murlengde på flere hundre meter, mens andre kan være mer beskjedne med et lite borgplatå og murlengde på kun et par meter. Arealet innenfor er som regel forholdsvis jevnt og ofte finnes det spor etter hustufter innenfor borgområdet

Kilde: Kilde: Forskning.no og askeladden.no

Fra historielagets tur til Brennevinskniben mai 2025

Agder-navnet er ca. 1500 år gammelt, og betyr noe tilsvarende det engelske edge, «kant», altså kanten på landet mot sjøen. Området var opprinnelig et småkongedømme («Agðir») og senere et fylke («Egða fylki») under Gulatingsloven. Personer fra Agder kalles fortsatt egder.

I eldre jernalder i Norge (500 f.Kr-550 e.Kr) ble det bygget anlegg, kjent som bygdeborger, på mange bratte åser og koller rundt om i landet. Arkeologene har flere teorier om hvorfor de ble bygget og hva de ble brukt til, samtidig som borgene lever videre i lokale historier og sagn.  

De fleste bygdeborgene er fra folkevandringstiden (hoved innvandring for ca.1500 år siden). Det var en urolig tid i Europa. Attlila og hunnerene angrep de Europeiske områdene (i gamle nordiske sagn blir han kalt Atle).

Flere germanske folkegrupper vandret nordover og inn i det som nå er Skandinavia. Det ble kamp mellom dem og de folkegruppene som levde her fra tidligere. De germanske innvandrerne var ofte gode krigere, flere hadde vært leiesoldater i den romerske hæren. Det gjenspeiler seg fra gravfunn i Norge på denne tiden.  I flere graver er det både sverd og pryd/bruksgjenstander fra romerriket.

Det er funnet spor etter 400-450 bygdeborger i Norge. I dag kan disse gjenkjennes som steinrøyser eller murrester langs kanten på bratte knaus og åser. De fleste ligger på Østlandet og i Sørvest-Norge, men eksempler finnes også i resten av landet.

Hva er en bygdeborg?

Ved hjelp av bygdeborgenes ruiner kan arkeologene få inntrykk av hvordan de opprinnelig så ut. Borgene bestod av steinmurer eller jordvoller som sto alene eller var grunnmur for palisader. Andre deler av høyden var naturlig forsvart av bratte skrenter, myrer eller tjern. Murene var vanligvis bygget med lokal bruddstein lagt i blokker eller med morenestein lagt i røyser. Mange anlegg hadde også flere rekker med mur og/eller voller.

I Norge ble det bygget anlegg, kjent som bygdeborger, på mange bratte åser og koller rundt om i landet. Arkeologene har flere teorier om hvorfor de ble bygget og hva de ble brukt til, samtidig som borgene lever videre i lokale historier og sagn.  

Borger som ligger sentralt i bygdene kan knapt oppfattes som tilfluktsborger i tradisjonell betydning. Det er rimelig at de er bygget av lokale stormenn til forsvar mot en sterkere fiende i feider.

De fleste borgene finnes imidlertid mer perifert i forhold til de hovedgårdene  i bygda.

Det ser ut som om en del av dem har vært benyttet som sikring av innfallsveier til mer sentrale områder, i de fleste tilfeller til de bygder der hovedgårdene befinner seg

Men for brorparten av borgene i Vest-Agder virker ikke en slik tolkning så svært sannsynlig. For mange av borgene ligger som nevnt perifert, også i forhold til antatt innfallsveier .

 I forhold til hovedgårdene og sentralbygdene, ligger disse borgene i utmark. Forklaringen kan være at borgene er anlagt i områder som først nå, i yngre romertid og folkevandringstid, ble bosatt og gjenstand for intensiv drift

Løvskog inkludert eikeskog

Like etter siste istid var temperaturen i Norge mye høyere enn den er i dag. Det var fuktig og varmt vær med økt utbredelse av løvtrær. Innvandring av varmekjære lauvtreslag som eik, alm, lind, lønn og alm sørfra startet for 6-8000 år siden (perioden somkalles Atlantisk tid/varmeperioden i vår historie)

Eik kom inn i Skandinavia fra sør. Etter hvert som isen smeltet, fulgte eika etter nordover. Under istiden vokste eikeskogen vi finner på Sørlandet helt sør i det som nå er Spania og Portugal. Eikeskogen her fulgte en annen rute enn eika på Østlandet som hadde en mer østlig rute. Det er derfor en del arter som lever på eika her sør vi ikke finner på Østlandet.

Vi finner eikestokker i myrene ned til lagene fra den tid. Eik hadde da en større utbredelse enn nå. For omkring 2-2500 år inntraff en klimaforverring som rev eikeskogen tilbake.

Dessuten ble eika, særlig på Sørlandet, utsatt for en voldsom beskatning under seilskutetiden, så de eikeskogene man har i dag, er bare små rester av de som var tidligere.

Sommereik

Sommereik, Quercus robur, er den mest utbredte av de to artene. Det er denne arten som kan danne de store eiketrærne. Plantene har korte, butte knopper, bladstilk kortere enn 0,5 centimeter og fruktstilk mellom to og ni centimeter – alltid mye lengre enn bladstilken.

Det er sommereika som vokser lengst inn i landet og er mest robust mot kulde. Det er bare sommereik vi finner fra Evje og opp Setesdalen, der den bare finnes i varme lommer i terrenget. Her kan den ikke formere seg ved nøtter, men bare ved rot og stubbeskudd. Sommereika der er en rest etter den store eikeskogen som vokste her i varmetiden ( Atlantisk tid-frem til ca, 2-2500 år siden).

Vintereik          
Vintereik, Quercus petraea, har smalere og spissere knopper, bladstilk lengre enn 0,5 centimeter og fruktstilk kortere enn én centimeter, kortere enn bladstilken. Vintereik tåler kulden dårligere enn sommereika. Arten kalles vintereik fordi bladene pleier å sitte på kvistene om vinteren (brune blader). Vintereik danner lett hybrider med den vanligere sommereika, og hybridene kan krysse seg med en av foreldreartene, oftest sommereik. Ren vintereik er relativt sjelden i Norge og finnes hovedsakelig langs kysten i sør og vest. I vårt nærområde finner vi den både i nedre Vennesla og Kristiansand.

Kilde: Yngvar Hannevik