Bruliheia husmannsplass - fra Øvrebø historielag

Turen til Bruliheia finner du her.

Bruleheia var opphaveleg en eiendom på over 800 mål utmark. Av dette var vel 8 mål innmark, og så slo de vel graset på noen myrer. Området ved Eptevannet ble solgt fra i 1911, men dette området blei kjøpt tilbake igjen i 2007. Et område på over 28 mål blei solgt ifra i 1997 som buffersone for Støleheia søppelanlegg, så nå er eiendommen blitt på 775 mål.

Rundt setehustufta vokser det ennå ei gammel hageplante som heter park-slire-kne. Den blir lokalt kalt «jonasrunne» fordi den vokser så raskt, jfr. den bibelske fortellinga om ricinus-runne som vokste opp over profeten Jona mens profeten lå og sov. Lenger aust ligger hornsteinene etter uthuset. Austafor uthustufta står ei stor bøk med fleire stammer. Det var vel Ola Bruleheia som planta den av ei nøtt fra Wergelandsparken. Innmarka er blitt nokså gjengrodd av lyng og skog, men der vokser ennå gras mellom trea. Et innmarksgjerde av stein ligger rundt innmarka. Det var fordi buskapen gikk på beite i utmarka og skulle holdes borte fra innmarka.

Lenke til Sørlandet og geologiske utgravinger i området. Bosettinger i hele 6000 år.

Vegretten til Bruleheia går gjennom tunet på småbruket Dale («Slåta») i Torridal i Oddernes og følger først en kjerreveg austover Aslakshòlan. Når en ser ei myr på venstre side som er tilplanta med gran, må en ta av fra kjerrevegen og gå nordover den myra. Gangvegen svinger seg opp lia under et høyt fjell. I toppen av den første kleiva deler gangvegen seg i to. Den ene greina kommer opp en dal like nord for brudledet og går gjennom søndre led i innmarksgjerdet. Den andre greina går oppover vestsida av heia, så at en kan skimte Eptevannet mellom trea, og går gjennom vestre led i innmarksgjerdet.

Brudledet sør for småbruket Bruleheia i Torridal i Oddernes. Rundt 180 m sør for tufta ligger det brudledet som småbruket har navn etter. Det er på 13 steiner. Særmerkt for dette brudledet er at det ligger en liten stein oppå hver av steinene. Ved sida av er det lødd opp en liten varde som kan være ment som en pikkstein (symbol på paring). Segna sier at brudeparet hadde vigd seg i Øvrebø kirke og omkom i snøstorm på heimvegen, at brudledet blei lagt til minne, og at den opplødde varden symboliserer presten som var med på turen. Men det viser seg at dette er ei vandresegn som går om mange brudled på midtre del av Agder. Det er jo heilt usannsynlig at det har omkommet så pass mange brudefølge på så pass korte heieoverganger som det er på Agder. Brudledet må iallfall være eldre enn fra 1719 de Bruleheia blei rydda under navnet Bruleheia, ja kan hende mye eldre. Det ligger på toppen av nedstiginga til Mosbø, men ikke slik at en har kunnet se ned til Mosbø. Det ser ut til at det var den samme vegen som gjekk forbi både brudledet på Salen og brudledet sør for småbruket Bruleheia. Det kan til og med hende at det var det samme brudefølget som la ned begge brudleda. Rett nok ligger det 10 steiner i brudledet på Salen, men steinene rundt bålplassen på Salen kan være henta fra brudledet, så det kan ha vært 13 steiner der au.

Eptevannet i Torridal i Oddernes. I 2009 bygde Ludvig Ilebekk d.y. en gapahuk ved søraustsida av Eptevannet. Vi kan se den på avstand når vi går ned fra Bruleheia. Ept var det samme som svane. Det var Høie Fabrikker som stemte opp vannet, sannsynligvis i 1894. Høie Fabrikker hadde ei bedriftshytte på sørvestsida av vannet, nordvest for stemmen. I seinere år blei hytta stående til nedfalls. Høie Fabrikker solgte hytta i 2001 til Øyvind Røynås som i 2003 solgte til Terje Sangesland som i 2013 solgte til Anveig og Ståle Buvik.

Kjelder Han som eier Bruleheia i dag (2014), er Ludvig Ilebekk d.y., f. 28.09.1947, Kristiansand. Inspirert av at jeg hadde skrevet bok om brudled i 2013, og fordi jeg skulle lede en tur opp til Bruleheia for Øvrebø Historielag, gav han meg svært mange opplysninger om Bruleheia før turen. Stor takk til han. Sjøl kunne han ikke være med på turen, men søstera Torbjørg Ilebekk Dahle, kom heilt fra Bamble for å være med på turen og bidro med det hun kunne minnes om Ola Bruleheia. Takk også til henne. Elles har jeg granska noe sjøl. (Det var28 deltakere med på turen, alle mellomaldrende eller eldre. Men hvor blei de unge av?)

Tallregla, etter Ola Bruleheia: Ein to gje ein sko Tri fire ei lire Fem seks ein tekst Sju åte ei slåte Ni ti ein kniv Ellev toll ein skoll Trettan fjortan ein vortan Femtan sekstan ein kneistan Syttan attan ein knattan Nittan tjue ein gammal tobakkskrue

Bruliheia i Torridal i Oddernes som husmannsplass: Rydningsmannen var Eilif Gunnarsson som kan hende var fra Auen-bruket i Øvre Mosbø. Han var husmann i Bruliheia i over 60 år – 1719-1781. Han betalte 2 riksdaler i året til grunneierne. Men så blei her liggende øyde i bortimot 100 år.

Bruliheia i Torridal i Oddernes som småbruk: Ny rydningsmann var Kresten Krestensson Vehus i Øvrebø. Han fikk kjøpt Bruliheia i 1877, og Bruliheia blei da egen eiendom, utskilt fra Auen-bruket og Knud-bruket i Ytre Mosbø i Oddernes.

Kresten var gift med Tone Olsdotter f. Steinsland i Hægeland. Dei flakka stadig fram og tilbake mellom Spansmyr under Vehus i Øvrebø og Almedal («Spania») under Vehus i Øvrebø. De budde i Bruliheia i 17 år 1877 – 1894. Han ble enkemann og budde i andre ekteskapet i Skodan («Amerika») under Bue i Øvrebø, til slutt på Dale («Slåtta») under Øvre Mosbø i Oddernes. Kresten fekk ni barn. Den yngste av de var Torvald, født 1884 i Bruliheia. Torvald blei gift med Ingeborg Andersdotter f. Godheia i Greipstad (tanta til Ludvik Ilebekk d.e.) og slo seg ned i Holtan under Vehus i Øvrebø.

Den neste som budde i Bruliheia, var Bård Andersson Vehus i Øvrebø, men han var her bare i de fire åra 1894-1898.

Den siste som budde i Bruliheia, var Ola Bruliheia. Han budde i Bruliheia i rundt tretti år, kanskje lenger. Vi skal komme nærmere inn på han:

Ola Bruliheia

Slekta til Ole Bruliheia: Besteforeldra til Ola Bruleheia var på farssida Ola Jensson frå Langeland i Hægeland og Åse Andersdotter f. Løland i Iveland. Bestefaren er det vanskeleg å finne dødsåret for, for han døde mens han lå borte på arbeid i Vestere Moland, men bestemora døde i 1863. Faren til Ola Bruleheia var Anders Olsson Frivoll i Hægeland f. 10.10.1832. Han budde på husmannsplassen Hagen i Bjordalen under Frivoll i Hægeland da han gifta seg. I mange år budde han med familien sin noe der og noe på en husmannsplass Mæ Lintjønn under Reiersdal i Øvrebø. Han eide et hus på Høye på Mosbø rundt 1884. Han ble rydningsmann av småbruket Stemmen under Bue i Øvrebø i 1887 og flytta dit med familien sin. Han døde under navnet Anders Olsson Stemmen 02.06.1907. Besteforeldra til Ola Bruleheia på morssida var Gunnar Krestensson Sandrep i Øvrebø og Mari Olsdatter f. Vehus i Øvrebø. Denne bestefaren var den såkalte «Gunnu Mæ Tjønna».

«Gunnu Mæ Tjønna» budde med familien sin i ytterste fattigdom i et ringt hus som halvvegs var ei jordhytte Mæ Tjønna under Lie (nær Sandrep) i Øvrebø. «Gunnu Mæ Tjønna» står omtalt i bygdeboka som den beste spelemannen som har vært i Øvrebø. Han døde i 1856, så Ola Bruleheia fikk aldri oppleve han. Men den musikalske evnen må være etter han, fela var vel etter han, og mor til Ola Bruleheia må ha tralla slåttene ettersom Ola Bruleheia kunne slåtter etter morfar sin.

Mor til Ola Bruleheia var Torbør Gunnusdotter f. Sandrep 17.05.1835. Hun døde ved Stemmen i Øvrebø 22.02.1903. Far og mor til Ola Bruleheia gifta seg 16.01.1860 og fikk seks barn da de budde i Hægeland, men mange av dem døde tidlig. Far og mor til Ola Bruleheia flytta altså til Stemmen under Bue i Øvrebø i 1867 og budde der til de døde på begynnelsen av 1900-tallet. En veit bare mer om den ene broren til Ola Bruleheia, nemlig Gunnu Andersson Almedal, f. 18.07.1860, d. 11.07.1900, g.m. Jatte Marie Mattiasdotter f. Eigelia i Kvinesdal f. 1857, d. 1948. De budde i Almedal («Spania») under Vehus i Øvrebø. De fikk sønnen Theodor Berdian Almedal f. 26.08.1894, g.m. 1). Ingrid Sørensdotter Bakkan, d. 1936, g.m. 2) og Olga Gunnarsdotter Homme i Øvrebø. Theodor arbeidde for Jebsen på Høie Fabrikker og budde på Homme i Øvrebø.

Ola Bruliheia ble født på husmannsplassen Hagen i Bjordalen under Frivoll i Hægeland 28.12.1867. Han bodde på Høye under Mosbø i Oddernes da han ble konfirmert 16 år gammel 05.10.1884. Han flytta med foreldre og søsken til Stemmen under Bue i Øvrebø da han var 20 år gammel. Sa gikk han over fra å være Ola Andersson Frivoll til å bli Ola Andersson Stemmen. Han kjøpte Bruleheia i Oddernes i 1897 da han var 29 år gammel og gikk over til å hete Ola Andersson Bruleheia (det var vanlig å skifte etternavn etter hvert som en flytta til en ny gard). Samme året, nemlig 04.11.1897, fikk han dottera Åse. Mor til barnet var ei 18 år gammel jente som hette Marie Olsdotter Midbø eller Nestebø, f. 1878. og som budde i Mosbø i Oddernes. Hun kan ha vært blant de mange innflytterne som var kommet dit på grunn av jernbanen og på grunn av Høie Fabrikker. «Barnet er født i Mosbø» står det i kirkeboka for Oddernes. En veit ikke grunnen til at det aldri blei noe mer mellom Ola og Marie. Men det var vel ikke så greit for 18 år gammel jente å slå seg til på et enbølt småbruk langt oppe i heia sammen med en ti år eldre mann. I alle fall går hun ut av soga. Den 28.12.1900, da Ola Bruleheia var blitt 32 år gammel, gifta han seg med den ti år eldre jenta Kristine Mortensdotter f. Åmdal («Solås») i Finsland. Hun var født 12.10.1857. De fikk ingen felles barn. Ola Bruleheia si dotter Åse var først blitt bortsatt til fattiggarden på Strai, men seinere budde ho hos far og stemor i Bruliheia. Der var forferdelig «tjasselig» i Bruliheia, og der var nok ugreitt for Åse å vokse opp, på mer en en måte.

Ola Bruliheia spelte både trekkspel og fele. I de åra da han budde i Bruliheia, var han rundt og spelte i bryllup og tilstelninger av ymse slag. Bruliheia ble mest som et fristad for spelemenn, der holdt de spelemannstreff, og det blei en del festing. På Spotify ser det ut til å ligge en vals etter Ola av Otto Furholt

Ole Bruliheia si dotter Åse, var uvanlig pen. Hun blei gift i 1925 med Gustav Petter Degermann på Lofthus i Lillesand i Vestre Moland. Den 29.11.1926 skreiv Kristine og Ola Bruliheia gjensidig testamente. Var det på grunn av et motsetningsforhold til dattera? Eller var det på grunn av at kona hans var blitt sjuk? i 1929 blei Kristine innlagt på sjukehuset i Flekkefjord (alle pasienter fra Vest-Agder, bortsett fra de fra Kristiansand by, kunne bli sendt til Flekkefjord). Der døde hun av kreft i ansiktet 18.02.1930. Den gang var det ikke gratis sjukehusopphold. Derfor tok Oddernes fattigstyre pant i Bruliheia for utgiftene med henne.

Det er uklart når der blei øyde i Bruleheia. Ola Bruleheia og kona hans budde der året rundt iallfall til 1926, kanskje til 1929. Noe tyder på at Ola Bruliheia budde der året rundt som enkemann til langt ut i 1930-åra, for folk minnes at både han og hesten hans var der da. Han sanka bjønnkam (som lokalt heter kjekam) i vårknipa for å gi hesten. Det sto øyde under krigen, men folk så Ola Bruleheia der om somrene heilt fram til 1944 sammen med ei kvinne på hans alder (ei venninne?). En veit ikke hvor Ola Bruliheia kan ha budd elles desse åra. Like etter krigen (ca. 1946) brant husa i Bruleheia ned, midt på blanke sommeren. Rykta gjekk om at folk på Mosbø satte eld på husa fordi husa var blitt så ringe og råtne at de var blitt farlige for folk og fe å gå inn i. Men en setter jo aldri eld på annen manns eiendom av den grunn, så det var noe mistenkelig med den brannen. Ola Bruleheia mente at det var noen som ville han vondt som sto bak. Han blei bitter for det resten av levetida.

I 1941 – 1956 bodde han i et slags anneks-liknende rom i bakgården i Kristian IV`´s gate 64 i Kristiansand. Der var det kaldt om vintrene. Han samla på alt mulig. Der var bord med masse rart på, og der var fullt på golvet, skittent og fælt. Innenfor dette hadde han ei seng, og så hadde han vel ei plate så at han kunne varme vann.

Han hadde aldri noe ordentlig arbeid; han fekk refundert husleia fra fattigkassa og fikk seinere alderstrygd. Han gikk med ei handkjerre og samla allslags skrot og tomflasker som han solgte til fillemannen (skraphandlereen). Han gikk alltid med pipe i munnen. Han levde svært sparsommelig. Han blanda tobakken i dåsen med det som var igjen i pipa, og han blanda tobakken i dåsen med sigarettsneiper som folk hadde kasta for å få tobakken til å vare lenger. Av torghandlerne fikk han overta overmoden frukt når de pakka sammen for dagen. Etter hvert ble han en kjent mann i bybildet, – noen vil nok si en byoriginal.

I Kristiansand hadde Ola Bruleheia tre omgangsvenner som tok seg mye av han. Det var Anders L. Ilebekk (utpantningsbestyrer, seinere pensjonistarbeider hos fillemannen Nils Rønning), Ludvik Ilebekk d.e. (grosserer) og Tarald Metveit (disponent i Lekterkompaniet). Alle de tre kom fra fattige kår i bygder på Agder, men hadde slått seg opp i byen. De glemte aldri oppvekstbakgrunnen sin og ville gjerne hjelpe bygdefolk som hadde det vanskelig. Alle tre var med i BUL, og det kan tenkes at Ola Bruleheia spilte til dans der. Det var Anders som blei kjent med Ola hos fillemannen. Anders hjalp til hos fillemannen og Ola solgte varer til fillemannen. Anders var bror til Ludvik, de var fra Homstean under Ilebekk i Øvrebø- Tarald Metveit var fra Bygland. Ludvik bodde i samme hus som Tarald i Vestre Strandgate 44. Det var et digert hus som nå står på fylkesmuseet.

Ola Bruleheia var nesten daglig gjest hos familien Ludvik Ilebekk d.e. Han måtte sitte på en fast stol ved ovnen («Ola sin stol»). Det var fordi han likte varmen, og det var fordi han alltid var så skitten, og det oste piperøyk av han. Han røykte Karva Blad som lukta sterkt. De ville ikke at han skulle sette seg på de andre stolene, for det satte seg vond lukt i møbelstoffet etter han.

Han hadde et godt lag med barna i familien Ludvik Ilebekk d.e., han hadde en lun humor og ei underholdende fortellerglede. Han fortalte regler og eventyr for dem, han kunne eventyra utenat. Han fortalte eventyra på gamlemåten og han dramatiserte de. En gang underholdt han en hel ungeflokk som satt på kjellerlemmen og hørte på. Han likte å komme til fødselsdager og mintes alle fødselsdatoene. Han hadde evnen til å «se» hvert enkelt barn. Han gav barna ting han hadde funnet på byen – en strikk, en kam, noen blomster. Barna hadde streng beskjed om å aldri å ete noe av det de fikk av han, men levere det til mor på en diskré måte.

Ludvik Ilebekk d.e. var gift med Olga født Bjærum i Hægebostad. Olga kjøpte Bjørkehaugen på Bjærum, et lite småbruk som faren hennes eide utenom gårdsbruket sitt. Familien Ludvik Ilebekk d.e. tok med seg Ola Bruleheia dit på sommerferie. Ola Bruleheia slo heile innmarka med ljå, enda han var gammel, og det blei de veldig imponerte over. Han vaska seg nede ved Bjærumsåna med å tømme hele vaskevannsfatet over seg.

Familien Ludvik Ilebekk d.e. henta Ola Bruleheia hver jul for at han skulle feire jul sammen med dem i byen.

Bruliheia - fra Vennesla historielag

Bruleheia ligger øverst i Torridal, øst for Eptevann, like ved grensa til Vennesla kommune. Mange fra Vennesla og Øvrebø har vært på tur hertil, derfor ønsker jeg å ta med en omtale av stedet i årsskriftet vårt, selv om det ligger i Kristiansand kommune. Navnet skrives både Bruleheia og Bruliheia. I følge Oddernes gård og ætt ble plassen ryddet av Ellef Gundersen. Han kom til Bruleheia omkring 1719. Etter seks år utstedte oppsitterne på Moi festebrev: «et støkke skov, kaldes Bruleheden, til ryddebol at bruge og besidde sin livstid.»

Olav Andersen (f. 1867) kjøpte Bruleheia i 1898 og tok da Bruleheia som etternavn. Når folk var på jakt, var de ofte innom hos Olav og slo av en prat. En gang Henry Moseidjord (f. 1918) fra Kvarstein var på Bruleheia så han bare én bok, - og det var Bibelen. Den kunne Olav utenat, ble det sagt. En annen gang Henry kom gikk Olav og slo av noen bregner til hesten som han kalte for kjekam.

Vi tar et sprang tilbake til 1952 da Olav ble 85 år. Den 24. desember dette året hadde Agder Tidend et lite intervju med ham. «Da jeg ble født var jeg så liten at de la meg i en tresko, forteller Olav Andersen fra Bruliheia som 28. desember fyller 85 år. - Nei, vi var ingen stor barneflokk, bare seks stykker, fem gutter og ei jente som druknet 13 år gammel. Det var ikke rare greiene for oss den gangen, nei. Vi hadde en liten gård, men far måtte ta arbeid utenom og tjente 27 øre dagen. Utenom oss hadde han fire andre å forsørge, så det ble aldri snakk om julegaver til oss barn. Julen ja, da måtte mor gå ut og be om mat til oss. Fra hus til hus gikk hun, og som regel var folk snille og ga henne rikelig. Mens vi satt hjemme og ventet på henne kom det en gang ei jente fra nabogården.

Hun spurte: - Har dere mat? Og vi svarte “ja”, og sa vi hadde det bare godt, for vi visste ikke bedre. - Enn drikke da? spurte jenta videre. Jeg sa til henne at mor hadde sagt at vannpøsen stod i hjørnet, så vi kunne drikke det vi ville. Brødskalken på bordet måtte vi dele broderlig. Å nei, folk vet ikke hvordan forholdene ofte var den gang. Det er som et himmerike å leve nå, om bare folk skjønte på det. Olav Andersen er født på gården Frivoll i Hægeland. I 15 års alderen begynte han å lytte til musikk; dette kom senere til å bli hans store interesse i livet. Da han i 20 års alderen kom til Gimlemoen på “eksis” fikk han tak i ei hardingfele og lærte seg å spille.

- Musikken har betydd mye for meg, forteller Olav Andersen selv. Endog Otto Furholt som har vunnet så mange premier for sitt spill, sier at han aldri kan lære å spille så fint som meg. Ja, Hougen har endog snakket om å få meg til å spille i radioen. 33 år gammel giftet han seg med den 10 år eldre Kristine Mortensen Øvland, født på gården Omdal i Finsland. - Jeg kunne ikke få noen gildere jente enn henne. Helt fra barndommen var hun så gjennom snild og god, og gjorde aldri noe galt. Hun var et gjennomgodt menneske som jeg satte over alt her i verden. Det var så vondt for meg da hun i 1930 døde av kreft på sykehuset i Flekkefjord. Vi hadde ingen barn, så nå står jeg helt alene. - Hva driver De ellers på med? - I ungdommen var det mest vedhogging og salmakerarbeid; men nå blir jeg så gammel og kan lite gjøre uten av og til å spille på kristelige møter og fester. 1,60 kroner måneden er ikke stort å leve av, men det går nå på et vis. Jeg har min kakkelovn hvor jeg kan koke maten min og som samtidig varmer så godt. Buksene bøter jeg selv, og vasking har jeg lært meg til å greie på egen hånd. Den foretaksomme 85- åringen er åndsfrisk og kvikk, og vi ønsker ham hjertelig til lykke med dagen som vi håper må bli en rik minnedag for ham.» -sa. Olav døde 2. mai 1961, nær 94 år gammel. Han ble gravlagt på Oddernes gamle kirkegård

Kilde Vennesla historielag

Tur til Bruliheia juni 2014

Brudledet på Salen i Øvrebø: Et brudled var det vanlige ordet for et brudefølge. Lokal uttale var brulè. Men på Sørvestlandet kunne ordet brudled i tillegg tyde ei rad med steinar på et berg. Segna seier at det var brudefølge som la ned desse steinane, ein stein for hver deltaker i et brudefølge. Brudledet ligger på en naturlig rasteplass: På toppen av opp- eller nedstigninga, midtfar eller på leite der ein kunne se til den garden som de kom fra eller skulle til. Det skulle ligge til minne om brudeferda over heia og kan hende for å hindre vonde vette fra å følge etter.

Det er funne rundt 130 lokaliteter med brudled, og alle ligger på Sørvestlandet. De står omtalte i mi nye bok: «Stå i stein. Brudled, likkviler, varp og andre steinsetjingar på Agder og i Rogaland». (Commentum forlag, 2013).

Brudledet på Salen er det eneste som finnes i Øvrebø. Det ligger på taket over Støleheitunnelen. En kan gå fra vest, fra Fardal Klev«s hus på den gamle Støleheivegen. Men den korteste og bratteste veg er å gå opp fra austsida av nordre tunnelmunning i den nye Støleheivegen, først langs en hestedriftsveg mot søraust og deretter stuvbratt opp langs et elgtråkk mot sør. Det er 10 steinar i brudledet. Ved sida av ligger noe som ligner en gammel bålplass. En vet ikke hvem det var som la brudledet, og kirkebøkene går ikke lenger tilbake enn til 1700-tallet.

Vegen kan ha gått fra Vehus forbi sørvestsida av Vehuslona (som da var ei lita lon og mulig å komme forbi), forbi Fardal Klev´´s hus og opp til brudledet på Salen. Derfra kan det ha gått slik som vi gikk, langs nordkanten av heia slik at en hele tida kan se ned mot dalen langs nordsida (først vil en se ned på Vestre Svartetjønn, og så vil en se ned på Austre Svartetjønn). Til slutt svingte vi oss ned langs et tråkk og kryssa en bekkedeal et kort stykke aust for det nordaustre hjørnet av Eptevannet. Og så er det murt opp ei kleiv til småbruket Bruliheia. Etterpå gikk vi gjennom søndre led i innmarksgjerdet til andre brudledet. Lenger gikk vi ikke, men vegen kan ha fortsatt skrått ned på nmordsida av Kattetjønn, ned Kattekleiv til Lolandsdalen og så fulgt Austre Fjellmannsvegen langs Lolandsdalen ned til Mørvollen i Øvre Mosbø.

Nå heter det «Myrvoll», og nå heter det «Øvre Mosby», men begge er gale skrivemåter. Fram til 1890-åra var «Mosbø» både uttaleform og skriveform blant heile lokalbefolkninga. Det var embedsmenn som kom utenfra som skreiv «Mosby» fordi de var vant med at gardsnavn ender på -by på Åustlandet og i Danmark. Derfor blei stasjonen kalt «Mosby» da jernbanen blei bygd i 1890-åra. Siden da har skrivemåten «Mosby» utkonkurrert «Mosbø». Uttalen «Mosbø» døde ut i Torridal i 1970-åra, men det fins likevel eldre folk i Øvrebø og nordover som ennå sier «Mosbø».

Kilde: Torfinn Hageland i Øvrebø historielag

Tur i 2007 med Torridal historielag - til Bruliheia

Naturlosturen til Bruli 2007

Søndag 3. juni 2007 arrangerte Torridal Historielag naturlostur til Bruliheia nord for Mosby. Inge Augland, formann i laget, ønskte de 50 deltakerne velkommen og overlot styringen til Aasmund Mestad, som også i år skulle lede oss gjennom løypa med sine mange anekdoter og interessante opplysninger. Ved tunnelen inn til Støleheia fulgte vi stien gjennom skogen opp til Eptevann, hvor vi hadde første stopp. Aasmund kunne fortelle at navnet Eptevann kommer av ordet epte, som betyr svane på gammelnorsk. Det var dessverre ingen svaner, men fullt av måker vi så på vannet, som nå er ødelagt som badevann pga. søppelanlegget på Støleheia. Flere av de som var med på turen, kunne fortelle det var en populær badeplass i sin barndom. Det var der badetemperaturen først kom opp på et behagelig nivå.

Vi vandret videre over stemmen som Jebsen på Høie i sin tid fikk lov å bygge på for å sikre vannreserver til fabrikken. Turen gikk i et behagelig tempo, og været var akkurat passe for en slik utflukt. Vel framme ved boplassen på Brulé var det likevel godt å få slappe av med mat og drikke. Det bodde folk her fra tidlig på 1700-tallet. Rydningsmannen Ellef Gundersen fikk i sin tid “et stykke skov, kaldes Bruleheden, till et ryddeboel at bruge og besidde i sitt livs tid”. Aasmund fortalte om flere eiere av Bruleheia, den siste var Ole Andersen Bruliheia, som i sine siste leveår bodde på gamlehjem i Kristiansand. Mange vil nok huske han med fiolinen i parken. Ole var en habil felespiller som i sine unge dager ble brukt som musiker i bryllup.  

Etter matpausen gikk vi bortom brudlet, som har gitt sitt navn til stedet. Etter tradisjonen ble denne steinrekka lagt ned til minne om et brudefølge som omkom i snøstorm. Vi vet ikke sikkert når, men det må være før 1720, da navnet på plassen ble brukt første gang. Før vi begav oss på hjemvei, hadde vi god tid til å studere ruinene av våningshus og uthus. En gammel plog stod og igjen under et tre. Om det hadde vokst opp mange trær rundt forbi, var det ennå tydelig at her hadde vært dyrka mark innenfor steingjerdet. På turen denne junidagen hadde vi med oss folk fra Vågsbygd, Randesund, Songdalen, Øvrebø – og det var til og med noen hjemme på ferie fra Sogn og Fjordane – utenom de mer eller mindre faste deltakerne fra Torridal. På veien hjem forbi Eptevann kunne den oppmerksomme turgåer observere ei andemor med 6–7 unger. Kanskje svanene og kommer tilbake til Eptevann en dag?

Om brudle (utt.: brulé): Fleire stader både på Agder og i delar av Rogaland kan vi finne såkalla brudle. Ordet kjem av gammalnorsk bruðlið: brurefylgje. Dei fleste brudleene finn ein på flate berg langs ferdselsvegar. Nokre stader kan ein sjå ned til kyrkja i bygda, den kyrkja brurefylgjet var på veg til.

Det er gitt to ulike forklaringar på denne steinsetjinga. Den eine er at brudleet er minne om eit brurefylgje som omkom i uvêr, slik som det truleg var her nord for Mosby. Men dei som har forska på det, meiner at dette ikkje kan stemma i alle høve; så mange brurefylgje kan ikkje ha frose i hel i snøstorm gjennom tidene.

Den andre tradisjonen går ut på at når det blei inngått giftarmål mellom to unge frå kvar sin dal, la kvar av gjestene i bruras fylgje ned ein stein på høgste rista mellom dalane. I Valle og Bykle heiter det at brudleet blei lagt når dei henta brura heim og dei såg ned i bygda ho skulle bu i. I dei austre bygdene i Aust-Agder blei brudleet lagt ved tur til kyrkja.

Kor gamle er desse brudleene? Mykje tyder på at mange er frå 1500–1600-talet, men truleg er nokre frå før Svartedauden. Funn av skålgroper ved sida av brudleet på Prestvorhei i Åseral tyder på at det kan ha vore ein kultplass i førkristen tid. Og verdas største brudle kan du sjå på den gamle ridevegen mellom Josdal i Sirdal og Salmeli i Kvinesdal. Der er det ikkje mindre enn 11 brudle – og eitt av dei har 73 steinar.

Kjelder: Agder Historielag: Årskrift nr. 78, 2002; Knut Gjerden: Bykle kultursoge, 1993; www.sirdolen.no; www.lindesnes-historielag.net  mfl.

Tilførselsevei til Vestre fjellmannsveg - til Bruliheia

Denne veien er ikke fjellmannsvegen, bare en tilførselsvei til den. Fjellmannsvegen er den eldgamle ferdslevegen mellom Setesdal og kyststroka rundt Kristiansand. Han er også mykje blitt kalla «Dalemannsvegen» eller bare «Dalevegen». Ute ved kysten blei dei som kom frå dalen kalla fjellmenn eller dalemenn, og vegen fekk då naturleg namn etter dette.

Vegen var ein gang-, ride- og klauvveg, og var meir for ein sti å rekne. Han gjekk ikkje nede i dalen slik vegen gjer no, men følgde i staden stort sett heiedraga på vestsida av dalføret. Han var i bruk til den første ordentlege køyrevegen, «Postvegen», blei bygd oppover i Setesdal på 1840-talet. Langs vegen finnast ei lang rekke med kulturminne.

Fjellmannsvegen i Hornnes

Setesdølar på bytur kom ned frå heia ved Senum, truleg ved Horgeknipen. Så fòr dei sørover Moseidmonane til Birkeland og Fennefoss. Dei kryssa Dåsåna ved Faret og kom til garden Hornnes. Herfrå gjekk vegen vidare til Kjetså. Anten forbi Hornåsen eller over Voilan når elva var så låg at ein kunne vasse over. Frå Kjetså gjekk ein veg vidare om Strauman og austsida av Gullringstjønn til Moi. Ein annan veg gjekk over Hannåsfeltet til Hannåsmoen og Moi. Frå Moi gjekk vegen vidare sørover om Hodneøygard over Lauvåsheia til garden Lauvås i Hægeland.[1]

Fjellmannsvegen i Setesdal

Frå Hornnes fortsatte Fjellmannsvegen (Dalemannsvegen) altså nordover i Setesdal. Han gjekk opp på heia ved Senum, bakom Horgeknipen, om garden Klepp, langs austsida av Sandvatn og Gyvatn, gjennom Vestre Trældal og Skåmedalen til Morstøyl. Han kom ned i dalbotnen ved Ose, gjekk opp på heia igjen ved Uppstad i Hylestad, gjennom Hylesdalen og ned i dalen ved Åmli i Valle. Nord for Hallandsfossen skal det ha vore overro til austsida av Otra.[2] Då hadde byklarane framleis fleire mil å forsere, inkludert Byklestigen, før dei var heime frå byturen.

I Setesdal er dei gamle trasèane ikkje gått opp og merka på same vis som lenger sør.

Kilde: Setesdalswiki

Fjellmennenes vei - fra Fædrelandsvennen 2007

Her gikk mennene fra fjellbygdene, fjellmennene, når de skulle til Odderneset, lenge før Kristiansand ble by.

Fjellmannsvegen går ikke høyt til fjells, og noe særlig til vei er det heller ikke. Historien bak navnet er altså en helt annen: I hundrevis av år var dette rideveien folk fra Åseral og Setesdal brukte for å komme til kysten, før det ble bygd vei til Setesdal i 1830-årene. I dag er dette en forholdsvis lite brukt tursti, men fremdeles kan man en del steder ane uthulingen i terrenget etter hestenes kløver. Fagfolk kaller dette for en hulvei. — Nei, i sommer har det vært lite trafikk forbi her, sier Torkjell Ågedal. Han bor høyt til værs på gården Vollan på Øvre Eikeland, ett av stedene hvor det er greit å starte en tur på Fjellmannsvegen. Bilveien slutter ved huset til Ågedal. Herfra er det først traktorvei, deretter en blåmerket sti videre sørover mot Bringsvær. Enkelte steder må man lete litt etter blåmerkene for å finne traseen, noe som også forteller sitt om at Fjellmannsvegen ikke er mye benyttet lenger.Fortsatt brukes imidlertid den gamle rideveien som nettopp det. Hestelortene legger ferske innover i terrenget, og snart møter vi jenter på hesteryggen på vei tilbake til Eikeland. Fra Eikeland er det 4,5 km ned til Bringsvær leirskole. Den siste kilometeren går man på grusveien langs det vakre Røynelandsvannet. Her er det dessuten fint å spise matpakka nede i vannkanten.Bringsvær, som nå er leirskole for Kristiansand kommune, er egentlig en gammel gård hvor det har vært gårdsdrift siden 1600-tallet. Leirskolen ligger ved Røynelandsvannet og har en fin badeplass og et stort og trivelig uteområde. Turen fra Eikeland til Bringsvær gjør man unna på halvannen time i behagelig tempo. Dermed er dette en veldig passelig søndagstur, for man må gå tilbake til bilen samme vei. Det er greit å finne parkering på Hægeland og gå kilometeren ned til Eikeland på gang- og sykkelveien. Men i helgene vil man trolig også finne parkeringsplass ved Eikeland skole.Vil man gjøre søndagsturen lenger, går det merket sti fra Bringsvær opp til Ropstadknuten, hvor man i klarvær kan se til 19 kommuner - fra Farsund i vest til Grimstad i øst.Midt-Agder Friluftsråd har laget en brosjyre om Fjellmannsvegen som det er lurt å ha med i sekken. Det er funnet oldsaker og registrert gravhauger flere steder på etappen mellom Eikeland og Bringsvær, og brosjyren forteller hva du bør se etter langs veien. Vi sakser litt informasjon herfra om den historiske veien: «Før Kristiansand ble anlagt, var et av endepunktene Odderneset med tingstue og lasteplass ved utløpet av Otra. Veien over Skipmannsheia, mellom Mosby og Kile, kan være over tusen år gammel. Fra 1641 økte trafikken langs Fjellmannsvegen, og Kristiansand ble viktig for sæbyggane (folk fra Setesdal). Her omsatte setesdølene sine produkter og fikk med seg «kjøpevarer» på hjemvei.»Det nærmer seg nå 20 år siden Fjellmannsvegen ble gjenoppdaget og merket som turløype. I de første årene var den mye brukt av turfolk, forteller en av dem som var med på merkingen, Torfinn Hageland. Han har skrevet bok om «Gamle veier i Vest-Agder» og vet det som er verd å vite om Fjellmannsvegen.Hageland forteller at veien er merket fra Slettefet i Hornnes til Kjærrane og Suldalen i Kristiansand. - Det er en fin tur å gjøre på to dager, sier han. Første dagen kan man gå fra Slettefet til Bringsvær og overnatte i leirskolens lavvo, forutsatt at man ringer på forhånd og gir beskjed. Andre dagen kan man gå videre sørover til Kjærrane og byen.- Fjellmannsvegen er trolig en kortere og rettere vei enn dagens riksvei, for dølene gikk jo over alle heiene. Stien går mest over heier, og flotte utsiktspunkter er det få av. Men det er mye småidyllisk langs veien, forteller Torfinn Hageland. Egentlig gikk Fjellmannsvegen helt nord til Bykle, og Hageland forteller at Byklestigen i sin tid var en del av den. Veien gikk over Setesdal vesthei, ned på Ose, opp på heia igjen på Uppstad i Hylestad og ned i lavlandet ved Åmli i Valle. Tekst: Gro Selandgro.seland@fvn.n