Ravnås kulturminner og litt om ulv og bjørn

Litt historie fra Ravnås og spesielle steder langs turen til Ravnåstippen
Tekst av Emilie Marie Andresen, Vennesla historielag
Ravnås er den sørligste gården i Vennesla og ligger på vestsiden av Otra. Den har fått navn etter fuglen ravn som kan hekke i de loddrette fjellhyllene i Ravnåsheia. Byttet i sør er gårdsgrense mellom Ravnås og Mosby, og samtidig kommunegrense mellom Vennesla og Kristiansand kommuner, tidligere Vennesla og Oddernes sogn. I nord går byttet mot Heisel ved Frakkekilen. Over Ravnåsgårdene reiser åsen seg nesten loddrett med mange fjellhyller der ravnene kan hekke. Det høyeste punktet av fjellet danner en liten spiss som heter Ravnåstippen. Den ligger ca. 160 meter over havet. Flere arkeologiske funn er gjort i området. Her er en ringspenne funnet av Jan Andre Skov-Skov Fredriksen (som også har fotografert)

Ånestjønn
Mannsnavnet Åne har gitt navn til denne tjønna. Ifølge nettstedet «altomnavn.com» har 17 menn Åne som første fornavn i 2023. Herfra er det ikke så langt til området som kalles Stølen (der avfallsanlegget og dataparken er). Følgende historie stod på trykk i Agder Tidend 19. februar 1927: Orreleiken hev alt byrja. Ein jæger som var på jagt på Støleheidi millom Øvrebø og Vennesla fortel at han her um dagen kom yver ein orreleik på snøskaren. Det var ein flokk på 8–10 kåte orrar som sjoga og buldra og slost so blod og fjører fauk kring dei. Eit par laut bita i snøen, men resten berga si yre livsgleda og sette kosen inn yver dei nakne heier. I same skogstrakti såg ein skogsmann her ein dag 17– 20 terar i ein flokk. Skogsfolk som hev ferdast mykje i skogene i vinter fortel at dei aldri kan minnast dei hev set som mykje fugl noko år fyrr.

Løpestrengen og buhus (se kart og bilde under)
I området vest- sørvest for Ravnåstippen var det tidligere et buhus like i nærheten av stien. Løpestrengen ble brukt til å sende melkespann og høy ned til Ravnås. Vaieren var festa i uthusveggen på den øvre Ravnåsgården som brant i 1925. En gang var det ei spann som tok ut på egenhånd. Det ble et voldsomt smell og spanna ble flat. Ingeborg Ravnås (f.1885) advarte de små barna mot å gå opp i området der løpestrengen var festet, for en gang hadde ei gjeterjente på seks år falt utfor her og slått seg i hjel. Det er også satt opp to kraftige pæler litt ovenfor den eldste løpestrengen fordi man ønsket å prøve å fire ned tømmer. Men de planene ble det ikke noe av, - det ble isteden laget mange sledeveier i Ravnåsheia.

Den kloke hesten
At hester er kloke dyr, er velkjent. I Agder Tidend 19. november 1937, finner vi et eksempel på det:
”I fyredags hende ei ulukke inne i Ravnåsskogen i Vennesla. Olav Glattetre dreiv på med lastekøyring, då ein stokk slo av foten. Mannen vart liggjande hjelpelaus, og kunde ingen veg koma. Men hesten skyna at noko gale var på ferde og tok kosen nedover mot bygdi. Der møtte han ein vedhoggar, og mannen skyna straks på hesten at der var noko på ferde. Hesten reiste på ende og bles i nasebori. Mannen snudde hesten og fylgde med han, og fann då Glattetre. Vedhoggaren hjalp Glattetre upp på hesteryggen og fekk han ned til Trygve Rosseland i Mosby. Doktar kom tilstades og mannen vart sendt til Klinikken i Kristiansand.”

SKOMAKERTIPPEN

 Like ovenfor Spelemannsteinen finner vi Skomakertippen, som er en spiss tipp i fjellet. For øvrig er det ikke bare én spiss tipp, men flere spisse tipper der. Et vandresagn forteller at en skomaker som en gang hadde begått en forbrytelse skulle slippe straff dersom han kunne sitte på toppen av det bratte fjellet og sy et par sko. Klarte han det, var han fri. Da skomakeren var nesten ferdig med skoen, mistet han sylen. Den falt ned på ei fjellhylle, og skomakeren bøyde seg fram for å ta den. Da mistet han fotfestet, falt ned i ura og slo seg i hjel. Siden ble det fjellet kalt Skomakertippen.

For øvrig er det et annet sted like ved som heter Skomakerfjellet. Det er fjellet der Heisel hengebru har feste på Kvarsteinsida. Tekst og foto: Emilie Marie Andresen

ULV OG BJØRN

 Følgende historie er nedskrevet av Orvin Sagedal (f. 1920), barnebarn til Ommund Olsen Ravnaas (1841–1931): Som ung gutt var Ommund gjetergutt i skogen på Ravnås, 7 år gammel begynte han å gjete. Omkring 1850 var det mye ulv i heiene.

Ommund fortalte at han så ulv flere ganger. En gang i regnvær sto han i ly under en heller. Da sprang det tre ulver forbi. En annen gang fikk han plutselig se ulv ved sauene. Ommund hadde en liten hund med seg når han var ute og gjette, den het Pitty. Stein Tveite nevner i «Vennesla. Gard, plass og ætt» at ei ku og en stut «af bjørne bleven dræbt» på Ravnås i år 1708.

SPELEMANNSTEINEN

 Oskar Langevoll (f.1892) fortalte at to karer utenbygds fra hadde jobb på veianlegget på Ravnåsvegen som tok til i 1923. De bodde på Kvarstein mens arbeidet pågikk, og om søndagsformidagen hendte det at de rodde over elva og satt på steinen og spilte. Den ene spilte trekkspill og den andre fele. Folk satt på bakkekanten på den andre sida av elva og hørte på. Siden fikk steinen navnet Spelemannsteinen.

Dette veiarbeidet ble for øvrig satt i gang som nødsarbeid. Agder Tidend skrev 2. januar 1923: Vegen er 15-1600 meter lang og er kalkulert til 28 000 kroner. Bredden var 2,6 meter. Arbeidet foregikk ikke uten uhell. Den 26. mars 1923 fortalte Agder Tidend at en 10 kilo tung minestein hadde flydd gjennom lufta over til Kvarstein «… og slo ned gjenom taket på eit hus og tvers gjenom ei seng og ned på golvet. Heldigvis låg der ikkje nokon i sengi. Og kring på jordane ligg det stein på stein som hev rota svært upp i marki.»

Spelemannssteinen på 1970 tallet før Ravnåsveien ble utvidet. Foto: Solveig Andresen