Austre og vestre fjellmannsveg

Torfinn Normann Hageland skriver om Fjellmannsvegene følgende

FJELLMANNSVEGEN

GJENNOM HÆGELAND OG ØVREBØ

Folk som budde langs kysten av Agder, kalte folk fra de innerste bygdene for fjellmenn. Det førte flere fjellmannsveger fra innlandet ut til kysten: Én fjellmannsveg førte fra Åmli over Vegårsheia til Tvedestrand, en annen fra Åmli til Arendal. En tredje fjellmannsveg førte fra Gjøvdal gjennom vestre del av Åmli, over til Oland i Froland og videre om Gullknapp og Gladværen til Arendal. En fjerde fjellmannsveg førte fra Evje gjennom Iveland til Grovane i Vennesla og til slutt med ro-ferje fra Saga i Vennesla over til Mosby.

Den Fjellmannsvegen som vi skal ta for oss her, gikk gjennom Hægeland og Øvrebø. Den hadde ei lang ro-strekning fra Fennefoss i Hornnes ut etter Otra heilt ut til Kile i Hægeland. På Kile budde det folk som kunne ta på seg å kløve varer med hest videre sørover. Fra Kile gikk de opp Eldjannsdalen til Hægeland i Hægeland, men gjennom Eldjannsdalen fins det bare ei to hundre meter lang strekning fra Simonstad opp til Prestfallet som er bevart av Fjellmannsvegen. Den er en djup hôlveg, så der må ha vært mye førsel av folk og kløvhester.

I sjeldnere tilfelle hadde de behov for å ha med seg hester eller krøtter sammenhengende. Da kunne de jo ikke ro denne lange strekninga av Otra. Så da gikk de fra Slettefet i Hornnes over Lauvåsheia til Hægeland i Hægeland. Der kan ikke ha vært så mye førsel, for der er ingen hôlveg, men der er hellelagt over to myrer. Det står et bilde i kultursoga for Hægeland der torva over hellene er forsøkt fjerna for å vise hellene. I dag er de så pass overgrodde at en må stikke noe spisst ned i torva for å støyte på hellene. Det ligger også to brudled langs Fjellmannsvegen over Lauvåsheia. Det ene brudledet ligger urørt. Det andre brudledet fins det lite igjen av, men der heter det iallfall Brudledheia, og så er der en ridestein der rytteren kunne stige av og på hesten når han ville brønne hesten sin i Austre Brudledtjønna. Lenger sør står Staksteinen med en avkrok mellom ei stor og ei lita steinblokk. Føreren stilte hesten inn i denne avkroken, og så steig han opp på den lille steinblokka for å stake kløva. Det var å stramme opp reima på tvers av hesteryggen som skulle løfte begge sider av kløva ut fra vomma så at hesten lettere skulle få puste og bevege seg mens den bar kløva med varer på hesteryggen. Enda lenger sør ligger det ei jettegryte som St. Olav skulle være opphavsmannen til, ifølge folkefantasien. En går forbi tuftene etter humannsplassen Bròtan der det budde en bjørneskytter. Når en er kommet nesten ned til Homme, går en forbi ei innhegning av steingjerde der det heter Driftestea. Der blei krøtterdrifter holdt samla om natta mens sankerne overnatta. Det var når de var på veg til slakteria i byen. I 1784 blei det bygd bru over Eldjannsåna til Hommeneset, men nå står bare brukara igjen.

Folk flest slutta med å gå over Lauvåsheia i 1840-åra, bortsett fra de som budde på Lauvås som av og til gikk lokalt her heilt fram til 1930-åra, enda om de hadde en annen veg ned til Risfeta. Grunnen til at folk flest slutta med å gå over Lauvåsheia i 1840-åra, var at Setesdalsvegen (kjørevegen) var blitt ferdig da.

Vi må gå lokale kjøreveger innom Homme, over Tveitebruna, forbi Hægeland, langs gang- og sykkelsti rundt Kloppansvingen og ned Sandbròtet til skolen og oppover sidevegen på Eikeland. Både på Tveite, på Hægeland og på Eikeland i Hægeland ligger det flere gravhauger. Navnet Hægeland tyder hellig land. Det kan tenkes at Hægeland kirke blei bygd på et gudehov fra norrøn tid. Rundt år 1400 lå iallfall Hægeland under presten i Oddernes. Den nåværende kirka blei bygd i 1829.

Fra det øverste bruket på Eikeland fører Fjellmannsvegen over Skyllingsheia til Einstabland. På denne strekninga ser en hôlvegen til å begynne med, men deretter må førsla ha gått over snaue berg imellom myrer. På ett sted ligger det ei lita gravrøys. Ved Krossmyr var det et roteskifte. En kommer til utløpsosen av Røynelandsvannet.

Videre må vi gå den lokale kjørevegen (Røynelandsvegen) forbi Einstabland. Men egentlig gikk Fjellmannsvegen innom gardstunet der og ned ei trappelagt kleiv som nå er nokså gjengrodd.

Einstabland var et vegskille. Her tok Austre Fjellmannsvegen av søraustover mot Åmdal og gikk videre over Sandrepheia, Lolandsheia og Støleheia ned til Mosby. Men Austre Fjellmannsvegen gikk stort sett av bruk i 1778 fordi Vestre Fjellmannsvegen da blei forbedra. Fordi ferdsla av folk og kløvhester varte heilt fram til 1832 på Vestre Fjellmannsvegen, fins det mye mer hôlveg i den vestre enn i den austre. Her skal vi bare følge Vestre Fjellmannsvegen videre.

Vi går den lokale kjørevegen (Røynelandsvegen) sørvestover til Bringsverd. Eieren er Kristiansand kommune. Der var det tidligere feriekoloni; nå er der leirskole. Det fins ulike tolkinger av navnet Bringsverd, men etter éi tolking har det med vaktholdet på Visåsheia (nær Ropstadknuten) å gjøre, der det stod en vete for å varsle krig.

Fra søre enden av innmarka på Bringsverd fortsetter Vestre Fjellmannsvegen. Flere steder er der en djup hôlveg. På vestsida av Maurekleivtjønna ligger det ei lita steinhellebru. Ved utløpsosen ligger det gamle brukar. Der brønte de vegfarende hestene sine. I oppstigninga til Tjomsås er løypa flytta noe lenger aust av hensyn til kyr på beite, for den egentlige Vestre Fjellmannsvegen ligger mellom to steingjerde opp til Tjomsås.

Midt mellom alle bruka på Tjomsås ligger det flere gravhauger. På Tjomsås hadde de skyss-stasjon. Den var dels «Der inne» (som nå er huslaust) og dels «Der vest» på Tjomsås. På barmark måtte øredølene skysse Øvrebø-presten hit, og så hadde hægedølene plikt til å skysse presten videre til Hægeland kirke. Men om vinteren kjørte de presten med hest og slede en annen veg over myrer og islagte vann. Vestre Fjellmannsvegen var offentlig rideveg fram til 1832. Etter den tid blei presten kjørt langs Setesdalsvegen (kjørevegen) som da var blitt ferdig på tilsvarende strekning lenger aust.

Fra Tjomsås i Hægeland om Horrisland til Øvrebø i Øvrebø må en nå gå den lokale kjørevegen, bygd i 1876, seinere utvida og asfaltert. På denne strekninga stikker Vestre Fjellmannsvegen ut og inn av kjørevegen, men usammenhengende, slik at det ville ha blitt forvirrende å merke denne strekninga som løype.

På Sangesland, nabogard til Øvrebø i Øvrebø, ligger det flere gravhauger. Og på den nærmeste heia nordenfor lå det ei bygdeborg i folkevandringstida. Øvrebø kirke står på toppen av en haug som er så diger at haugen iallfall av nyere tids arkeologer regnes for å være en naturdannelse. Kan hende lå det et gudehov her i norrøn tid. Den nåværende kirka blei bygd i 1799. Den nærmeste garden blei prestegard i 1704 med Øvrebø som hovedkirke og med Hægeland og Vennesla som anneks. Nå bur ikke presten her lenger. Setehuset leies ut til foreninger og gjestebud, og uthuset er blitt bygdemuseum.

En må gå vestover til «Vollen» på Øvrebø. Derfra fortsetter Vestre Fjellmannsvegen mot sør. En ser tydelig hôlvegen der den senker seg ned til bekken i Flottmyrdalen og opp igjen på andre sida. Før Klumra står det innhogd BESF, og etter Klumra står det innhogd EESL, men ingen nålevende veit hvem sine initial det var. De må iallfall ha vært mannfolk på grunn av bokstaven S. Sør for Klumra ligger det en løftestein på 71 kg som guttene løfta på for å imponere jentene når de gikk og las for presten. Enda lenger sør kommer vi til et vegskille der en kan ta av ei merka løype mot Stallemo krets. De som budde i Stallemo krets, gikk denne vegen til kirke fram til 1876, ja stundom enda lenger.

Vestre Fjellmannsvegen fører bratt opp på Vedbrannsåsen og så ned igjen den bratte Hommekleiva på den andre sida av åsen. Vi kommer ned ved enden av en lokal kjøreveg med et tomtebruk. Vestre Fjellmannsvegen fortsetter på innsida av Hæan. Noen hundre meter aust for Vestre Fjellmannsvegen ligger det gravhauger. Vi kommer ned til boligfeltet Solknatten. Egentlig kan en se en hôlveg videre sørover langs heia, men den blir snart borte i dyrka mark. Vestre Fjellmannsvegen var offentlig rideveg fram til 1832. Det som da skjedde, var at Setesdalsvegen (kjørevegen) blei bygd i stedet.

Fra Solknatten må vi gå langs Setesdalsvegen (kjørevegen) til Homstean. Det fins noe hôlveg ved Hunemyråsen som muligens var noe av Vestre Fjellmannsvegen. Men ellers er Vestre Fjellmannsvegen blitt overbygd av Setesdalsvegen (kjørevegen 1832-1874) flere kilometer sørover: Myrbotnkleiva, Skottedalskleiva, Buekleiva og videre sørover til forbi Nilses-Dalane.

Sør for Nilses-Dalane er Vestre Fjellmannsvegen stort sett blitt overbygd av en midlertidig Setesdalsveg (kjørevegen 1829-1843) til Trebukleiva, der den krysser over nåværende Setesdalsveg. Vestre Fjellmannsvegen er blitt overbygd av Setesdalsvegen (kjørevegen 1829-1867) over Severins bru til Bymyr.

Men så er Vestre Fjellmannsvegen ennå synlig på nordsida av Bymyr, over et re og ned ei stuvbratt kleiv. Kleiva er overskåret på baksida av Høie Næringspark, men det går an å kravle seg ned. Videre er Vestre Fjellmannsvegen ennå synlig fra fyllingsfoten under Høie Næringspark til Kiledalen, men der er den overbygd av et rekkehus som en må gå rundt.

Til slutt må en følge lokale kjøreveger ned Kiledalen til Mosby skole. Nå sier alle «på Mosby», men på Fjellmannsvegens tid sa de «i Mosbø».

Ved Mosby skole kom også Austre Fjellmannsvegen ned, den som vi skiltes med på Einstabland i Hægeland. På Mosby kom også Fjellmannsvegen gjennom Iveland ut, via ferje over fra Saga i Vennesla. Fra Torve, ytterst på Mosby, var det nok noen som brukte isen på Torridalsåna ut til Kristiansand om vinteren. Før 1920-åra var isforholda mer stabile enn de blei seinere. Kanskje de også kunne ro ut til byen i sommerhalvåret. I 1868-1896 gikk her en dampbåt i rutetrafikk ut til Kristiansand, men det var etterpå Fjellmannsvegens tid.

Sør for Mosby fins det ingenting igjen av Fjellmannsvegen. Den er blitt overbygd av Setesdalsvegen i den livsfarlige og nå gjengrodde og delvis overskårne Auglandskleiva (kjørevegen 1794-1861) og så nedom Augland steinhvelvbru (1835-1861) over Auglandsbekken. I Auglandskleiva er det vanskelig å få til noen løype.

Fjellmannsvegen videre ut til byen ligger overbygd av nyere tids virksomheter. Navnet Strai kommer av stræti (strede, det vil si ferdselsåre) og sikter til Dalane (Gullringsdalen) som ligger som skapt for ferdsel parallelt med den ufarbare Torridalen. På Krossen var det vegskille med en veg som førte vestover Vest-Agder. På Klappane var det bygd klapper (flertall av klopp) over ei blaut strekning. Det kom trebru over Nattmannsbekken alt på 1600-tallet, steinhvelvbru i 1782. Til slutt kom de vegfarende ned til endemålet som var Kristiansand.

Hvor gammel kan Fjellmannsvegen være? Etter som den førte innom kirkestedene Hægeland og Øvrebø, der det også ligger gravhauger, er den nok mye eldre enn kirkereformasjonen og kvalifiserer derfor for å være automatisk freda. Byen Kristiansand fantes ikke enda, men det fantes ei viss handelsvirksomhet i Oddernes-området. Og særlig etterpå 1641, da Kristiansand blei grunnlagt, fikk Fjellmannsvegen mye å si. Bøndene gikk til fots til byen for å handle. Undervegs på byturen overnatta de på garder langs vegen. Store mengder krøtter blei drevne fra fjellbygdene til byen for å slaktes der. Byfolk hadde et stort behov for kjøtt. Bøndene hadde med seg skinn, talg og ryper som de ville selge i byen. Kornhøsten kunne være uviss i fjellbygdene, særlig i uår med mye regn. Derfor kjøpte bøndene mye korn og mjøl når de var i byen. De kjøpte også sukker og tobakk. Alt dette måtte hestene bære i kløv på hesteryggen på tilbaketuren. Slitasjen av hestehøver, vedlikehold og regnskyll førte til at Fjellmannsvegen og særlig Vestre Fjellmannsvegen fikk et hôlveg-profil.

Hva med vedlikeholdet? Fjellmannsvegen og både Austre og Vestre Fjellmannsvegen var offentlige rideveger. Ordet rideveg betyr ikke nødvendigvis at folk kunne ri alle strekninger. Rideveg var ei klassifisering som stod i motsetning til kjøreveg (bana veg, veg med kjørebane). Den første veglova blei innført i 1824. I 1828 blei det satt opp lister over roter (vegvedlikeholdsstrekninger) langs alle offentlige veger. Bøndene på visse garder hadde plikt til å vedlikeholde hver sine strekninger (roter).

Bøndene i Kile-området: Fra Hornnes grense sørover til Sandbrotet (det er mellom Hægeland og Eikeland). Bøndene i Gunstveit-området: videre sørover til Krossmyr på Skyllingsheia (det er mellom Eikeland og Einstabland). Bøndene i Bringsverd-området: videre sørover til Maurekleiv (det er mellom Bringsverd og Tjomsås). Bøndene i Tjomsås-området: videre sørover til «Der inne» på Tjomsås og neste rote sørover til Horrislandskleiva (det er mellom Tjomsås og Horrisland). Bøndene i Horrisland-området: videre sørover til Øvrebø prestegard. Bøndene i Øvrebø-området: videre sørover til Vedbrannsåsen (det er mellom Øvrebø og Homstean). Bøndene i Iglebekk-området: videre sørover til Myrbotnkleiva (det er ved Bergevegen). Bøndene i Bue-området: videre sørover til Oddernes grense (den er nå Kristiansand grense). Bøndene i øvre del av Torridal: videre sørover til Mosby.

Vedlikeholdet bestod av å sette i stand bruer, trandle myrer, velte stein til sides, fylle igjen groper og å rydde bort greiner og trær i en avstand av to meter til hver side. Spett og øks var redskapene til å vedlikeholde slike rideveger med. Lensmannen var vegtilsynsmann.

Hva blei skjebnen for Vestre Fjellmannsvegen? Jo, den blei avløyst av Setesdalsvegen (kjørevegen). Kjørevegen blei bygd i 1780-90-åra fra Kristiansand oppover til Mosby. Der stoppa kjørevegen lenge opp. Der måtte en lesse varene over på kløvhester og gå Vestre Fjellmannsvegen videre. I 1830-åra blei det bygd en midlertidig Setesdalsveg fra Mosby nordover til Kile. I 1840-åra blei en bedre Setesdalsveg bygd fra Mosby nordover til Kile og dessuten videre til noe ovenfor Valle i Setesdal. I 1860-70-åra blei Setesdalsvegen omlagt fra Øvre Strai, forbi Mosby, til Homstean. I 1880-åra blei heile Setesdalsvegen forbedra. Og i 1960-åra blei Setesdalsvegen ovenfor Mosby modernisert og asfaltert som erstatning for den nedlagte Setesdalsbanen.

Litteratur:

Jon Åsen: «Hægelandsboka» og «Øvrebøboka», kultursoga (1967).

Torfinn Normann Hageland: «Gamle veger i Vest-Agder» (Statens vegvesen Vest-Agder, 2000).

——————————————————————————

Fjellmannsvegen Skipmannsheia ser ut til å ha vært det gamle navnet på heiovergangen fra der den gamle veien forlater Otra ved Mosby i sør, til der veien kommer tilbake til Otra ved Kile i nord. Navnet går igjen i mange dokumenter. Veien over denne heiovergangen kan være svært gammel. Gårdene Homme (i Øvrebø), Tjomsås, Eikeland og Kile (i Hægeland) var utskyldsgårder i småkongetiden. Utskyldsgårder skal ha ligget langsmed samme veien. Derfor kan veien være over tusen år gammel. Veien ble spesielt mye brukt etter at Kristiansand ble grunnlagt i 1641. Etter hvert ble Kristiansand en viktig by for «sæbyggane» (de fra Setesdal). Kristiansanderne kalte folk som kom nordentil for fjellmenn. Og veien ble derfor hetende Fjellmannsvegen. Folk kalte også veien for Dalemannsvegen.

Veien var gangvei eller kløvvei, og den var i bruk som vanlig byvei fram til 1840-åra. Når sæbygger, evdøler, honndøler og hægdøler var på bytur, måtte de altså gå til fots, iallfall ovenfor Mosby, heilt fram til 1840-åra. Veien var også mye brukt som forbindelseslinje mellom gårder og bygder. Både Øvrebø og Hægeland kirke ligger langs fjellmannsvegen. Langs Fjellmannsvegen finner vi en rekke kulturminner. Flere steder går den forbi gravhauger. (Kilde: Torfinn N. Hageland). Fra Einstabland i Hægeland og ned til Mosby er det to traséer av Fjellmannsvegen. Disse kalles Østre Fjellmannsveg og Vestre Fjellmannsveg.

Steinbrua ved fjellmannsvegen som går under navnet «Prestefallet». Ragnvald Moseidjord (f. 1903) fortalte et sagn som sier at en dag med voldsom flom i bekken kom en prest ridende her. Hesten sklei og begge datt i bekken og druknet.

Den vestre Fjellmannsvegen tok fra Einstabland av til Røyneland og Bringsvær, videre til Tjomsås, Horrisland, forbi Øvrebø kirke og langs vestsida av Sangeslandsvannet. Så over Homme, Vehus, over Kvernhusheia, Salen, over Bruliheia og Hvermannsheia. I åssida i Lolandsdalen møter den østre Fjellmannsvei. Videre fra Lolandsdalen gikk veien ned Kattekleiv, over Ravnås øygard, ned Moldkleiv, forbi Prestefallet (ei steinhellebru), byttesteinen Kløven (bytte mellom Mosby og Ravnås, samt sognebytte mellom Oddernes og Vennesla), videre til Fjellmannsflaten i Dalane, til Lillefjell og videre til Gjelsmoen ved Mosby. Det har også vært flere stikkveier inn på Fjellmannsveien.

Den østre Fjellmannsvegen gikk fra Einstabland sørover forbi Reiersdal, Sandrip, Engeland, Loland og Stølen til sørenden av Mørkvann. I åssida i Lolandsdale møter den vestre Fjellmannsveien. Den østre Fjellmannsvegen gikk ut av allmenn bruk i 1770-årene, mens den vestre stadig ble utbedret mer og mer. Deler av østre Fjellmannsvei ble ødelagt av søppelanlegget på Støleheia. I 2016 ble Fjellmannsveien utslettet fra Stølen til Mørkvannet. Vestre Fjellmannsvei over Salen kommer også til å bli borte på grunn av dataparken på Støleheia.

Fra plassen Bakken på Øvre Mosby kunne man ta ferge over elva. Der ferga la til på Saga-siden het det Fjellmannssniken. Like i nærheten var det et område som het Fjellmannsstykket. Det var fergemann i dette området helt til Kvarsteinbrua kom i 1888. Fra Saga gikk veien sydover mot Haus, og fra Haus innover heia, forbi husplassen Skauen ved Sagevannet, i åssida på vestsida av Murtedalen, ned til Grostøl og videre til Oddernes. Fra Mosby ble det også rodd ned elva, men det var nok helst når elva var liten. Ved stor elv kunne det være en veldig stri jobb å ro opp igjen, da brukte en mindre krefter med å gå på veien.

*Her er østre og vestre Fjellmannsvei inntegnet på kart av Fred. Barth. Kartet er fra boka «Vest-Agder heimbygdkunnskap».*

Kilde til ovennevnte traséer for Fjellmannsveien er gitt av Vennesla historielag som skriver at Edgar Andresen fra Kvarstein innhentet for flere år siden lokalkunnskap om Fjellmannsveien fra eldre personer fra Ravnås, Kvarstein og Mosby. Kilde er også et manuskript og kart av Fred. Barth som er gjengitt i boka «Vest-Agder Heimbygdkunnskap». Store deler av Østre Fjellmannsveg og Vestre Fjellmannsveg er også registrert i Riksantikvarens offisielle database Askeladden. De registrerte traséene fra Askeladden er i kommuneplanens arealdel angitt med hensynssone H570 (Bevaring). Traseen fra Stølen og videre sørover skal også være trukket opp, men det er noe usikkerhet om traséen er helt korrekt.

Byttesteinen Kløven. Byttesteinen er nevnt i forbindelse med en grenseoppgang i 1807: «… siden steen til steen, indtil en som staaer paa østre siden av en fjellnibbe, ved AllemandVejen, kaldis Kløven…» På bildet ser vi det som fremdeles er bevart av Kløven. Tidligere sto det to steinheller på høykant oppå fjellnibben. «Hvis du stod ved Prestefallet i skumringa og så opp mot Kløven, liknet den på en hest med kløv», fortalte Oskar Helgesen (f. 1900). Steinen ble dessverre ødelagt da det ble laget traktorvei her rundt

Kilde: Temaplan for kulturminner og kulturmiljøer, Vennesla kommune

Fjellmannsvegen er den eldgamle ferdslevegen mellom Setesdal og kyststroka rundt Kristiansand. Han er også mykje blitt kalla «Fjellmannsvegen», «Dalemannsvegen» eller bare «Dalevegen». Ute ved kysten blei dei som kom frå dalen kalla fjellmenn eller dalemenn, og vegen fekk då naturleg namn etter dette. Vegen var ein gang-, ride- og klauvveg, og var meir for ein sti å rekne. Han gjekk ikkje nede i dalen slik vegen gjer no, men følgde i staden stort sett heiedraga på vestsida av dalføret. Han var i bruk til den første ordentlege køyrevegen, «Postvegen», blei bygd oppover i Setesdal på 1840-talet. Langs vegen finnast ei lang rekke med kulturminner.

Frå rundt 1835 til 1884 gjekk den første køyrbare «Setesdalsvegen» i Tromyrkleiva på Eikeland, noko vest for dagens Riksveg 9, rett sør for Hægelandskrossen.

I gamle dager, før menneskene hadde skåret seg gjennom landskapet med krutt og dynamitt, måtte folk ta seg fram til fots eller på hesteryggen. Tunge bører ble lagt på både hest og folk og fraktet fra de indre bygder ned til kysten. Kjøpevarer ble båret tilbake. I dag er de sørligste 53 kilometerne merka. En del av denne gang- og rideveien går fra Ærekilen i Hornes, over Lauvåsheia og ned til Homme ved Hægeland kirke. Traseen var også kirkevei for folket på Lauvåsheia. Da dampbåten ble satt i drift på Kilefjorden på 1800-tallet, avtok trafikken over heia. Men sporene etter rideveien er enda synlig. Nå er den i tillegg merket opp for at den moderne vandrer skal kunne finne fram langs den ca 10 km lange ferdselsveien. Fjellmannsvegen fortsetter fra Eikeland over heia forbi Bringsvær til Tjomsås. Veien er nå nyryddet flere steder. En kan gå på nyryddede steder fra Loland, fra Øvrebø kirke, fra Solknipen, fra Lauvås og andre steder. Se ut.no for mer informasjon.

Fra Torfinn Nordmann Hageland 2. oktober 2025

Fjellmannsvegen hadde ei båtstrekning fra Fennefoss til Kile. Derfra gikk Fjellmannsvegen til Hægeland. Denne strekninga fins det så pass lite igjen av at den ikke er merka som turløype. Men det fantes en alternativ omveg over Lauvåsheia for folk som hadde med seg husdyr, og det er den som er merka som turløype. Fra Hægeland gikk Fjellmannsvegen til Eikeland; derfra er den merka som turløype til Einstabland. På Einstabland kløyvde Fjellmannsvegen seg i to: den austre og den vestre.

Vestre Fjellmannsvegen gikk fra Einstabland om Røyneland til Bringsverd, og den er merka som turløype videre fra Bringsverd til Tjomsås. På det sørligste stykket før Tjomsås er merkinga noe avvikende pga. beite. Vestre Fjellmannsvegen gikk ut og inn av seinere kjøreveg fra Tjomsås om Horrisland til Øvrebø, men er ikke merka på denne strekninga. Vestre Fjellmannsvegen gikk fra Øvrebø over Vedbrannsåsen til Homstean. Deretter gikk Vestre Fjellmannsvegen stort sett slik som seinere kjøreveg om Skottedalen, Buetjønna og Dalane (NIlsesdalane), men avviker noe fra seinere kjøreveger ned om Høie Fabrikker ned til Mosby skole, men er ikke merka på denne strekninga.

Vestre Fjellmannsveg fortsetter aldeles ikke fra Buetjønna langsmed den preparerte skiløypa til Kjerrane. Men løypemerkinga av Vestre Fjellmannsvegen blei kopla på det løypenettet som en alt hadde, ved å la løypemerkinga følge den preparerte skiløypa fra Buetjønna til Kjerrane.

På Kjerrane går det en gammel veg langs kysten, nemlig Postvegen (hovedpostruta Oslo – Stavanger), også kalt Vestlandske hovedveg. Det er altså ikke Fjellmannsvegen, men Vestlandske hovedveg som går forbi Kjerrane og på bunnen av Grotjønn. Vestlandske hovedveg har vært omlagt flere ganger på flere steder der en kan finne tidligere vegkurver. I 1879-1880 ble Vestlandske hovedveg omlagt til å gå om Grauthelleren, Grotjønn blei stemt opp for Christianssands Møller, og nåværende veg langs Grotjønn blei bygd som en erstatningsveg lokalt for eiendommene.

Austre Fjellmannsvegen gikk fra Einstabland til Åmdal og var ei tid merka som turløype, men turen slo aldri an, merkinga er borte, og turløypa har grodd igjen. Fra Åmdal og videre gikk de ut og inn av seinere kjøreveger, så der er ingenting blitt merka. Men fra Loland til Jærbrundalen er Austre Fjellmannsvegen blitt merka som turløype. Det står strid med en grunneier om merkinga fra Jærbrundalen til Stølen (Lolandsstølen). Austre Fjellmannsvegen er blitt ødelagt av søppelplassen. Lenger nede i Lolandsdalen er Austre Fjellmannsvegen blitt ødelagt av en traktorveg, bortsett fra noen avvik, bl.a. i Prestfallet. Austre Fjellmannsvegen gikk videre fra Fjellmannsfladen, på innsida av Lillefjell, til Mosby skole. Der møtte Austre Fjellmannsvegen igjen den Vestre Fjellmannsvegen.

Til slutt gikk Fjellmannsvegen slik som seinere kjøreveg forbi Augland og Strai til Krossen. På Krossen var det kryss med Postvegen (hovedpostruta Oslo – Stavanger), også kalt Vestlandske hovedveg. Og så fortsatte all ferdsla, både nordfra og vestfra, i en felles veg fra Krossen ned til Kristiansand.

Edgar Andresen agiterer for en gangveg fra Skottedalen på Vestre Fjellmannsvegen, om Vehus og de to brudleda, over til Hvermannshei i Lolandsdalen på Austre Fjellmannsvegen. Dette tverrsambandet har nok også vært gått av folk, for det viser de to brudleda, og han viser til ei kartskisse fra nyere tid, men der kan ikke ha vært framkommelig med hest og kløv. Og både rodeliste og hôlveg viser at Vestre Fjellmannsvegen gikk langs seinere kjøreveger om Buetjønna, Dalane (Nilsesdalane) og de seinere Høie Fabrikker, bortsett fra noen avvik.

Aktuelle lenker

Se denne artikkelen i fvn i oktober 2023. Fra den har vi lånt noen av bildene.